Endelig har ferien begynt!
Men jeg er forkjøla, så denne første helga får jeg holde meg i ro og heller mimre litt om den fine turen vi gikk forrige søndag…
Utgangspunkt var Imlan, som mange ganger før.
Denne gangen gikk jeg i motsatt retning i forhold til hva jeg vanligvis gjør,
og det viste seg å være ett sjakktrekk 😉
Stien er egentlig godt merka, men den har ett svakt punkt. Nå var det lettere å finne den rette leia over den lange myra, og jeg kunne gjemme en cache på stedet der stien "gikk".
Så var det bare å fortsette innover.
Det var som sagt søndag og fint vær. Først møtte vi ett par med fuglehund, i bånd heldigvis. Hundene fikk hilse på hverandre, og vi hadde en koselig prat.
Da vi hørte neste turfølge nærme seg, slo vi oss ned på ett tilbaketrukket sted...
Det viste seg å være fire damer, og de skravla så skrekkelig at de la ikke merke til oss, eller omgivelsene for den saks skyld.
Jo forresten, ho som gikk bakerst snudde seg og kikka seg tilbake, så bort på oss, smilte og sa; det var da koselig :)
Store Rustadvatnet
Jeg gjemte enda en cache innen vi kom til Darren, så det ble mange pauser på turen.
Darren.
Det er veldig fint der oppe, og det er nok hit de fleste legger turen sin.
Men det aller fineste og mest spennende partiet, er egentlig på «tilbakevegen» , syns jeg.
Stien følger fjellryggen, og her er utsikt flott ned på Rustadstølan og ned i dalen.
Der nede ser vi nesten Bergheim - og seterlaget Myte.
Ryfjell blir liksom så fremmed og ugjenkjennelig fra denne kanten.
På tide å ta fra nista, og slappe litt av igjen.
Det er i slike stunder man skulle hatt en kikkert!
Men det gjør godt å se at hundene slapper skikkelig av også.
❤️❤️
Når de tilogmed legger seg ned ved siden av hverandre - helt frivillig!
Med seinere, med fullada batteri, velger ingen den enkleste vei 😅
Vi møtte på ei søye med to store, fine veloppdragne lam,
men de slo til Tølles fortvilelse følge med oss!
De fulgte etter oss like opp på Nonsnatten!
Da tok Tassen ansvar for "flokken sin", og hilste ordentlig på søya.
Da vart ho fornøyd, og de snudde. Rare greier.
Jeg sjekka cachen jeg har der oppe, den var tørr og hel, og så fortsatte vi nedover på siste etappe.
Sauene var da som sunket i jorden.
Da vi slo oss ned oppi lia, gjorde Tølle og Tassen meg oppmerksom på noen merkelige lyder. Først tenkte jeg det var rypesteggen, men så blei det mer og mer leven - en skulle hatt en kikkert, ja!
Plutselig var det rein overalt! Bukkker, simler og store, fine kalver.
For ett mektig syn 🤩
Det er som å få en hellig åpenbaring. Vi satt lenge og fulgte med flokken. Den bevegde seg langsomt forbi, gjorde små krumspring før den samla seg igjen, og gled etterhvert bort bak neste fjelltopp.
Så ble det dørgende stille igjen. Og vi hadde vært vitne til ett av naturens under, slik føltes det.
Reinsjakta er igang, men her var det ingen jegere akkurat nå, heldigvis.
Dette er tam villrein, som foreløpig lever godt i disse områdene. Ja, jeg sier foreløpig, for de gode beiteområdene blir mindre og mindre pga hytteutbyggingen som eter seg innover fra alle kanter. Det er helt tragisk, egentlig!
Vi fortsatte på runden vår, og kom innpå stien over Høgfjellet, den gamle setervegen mellom heimstølene på Rustadstølen og langsetrene på Imlan.
Jeg la ut dagens tredje cache, og dermed begynner dette å ligne en veldig fin cacherunde også!
Jeg ble etterhvert vár to lam som sto og fulgte oss på trygg avstand.
Da vi nærma oss på stien, sto de fremdeles helt i ro. De hører liksom til her i fjellet, de også. De har ihvertfall hatt en god sommer, og ett godt liv vil jeg tro. Lykkelig uvitende om at det nærmer seg slutten...
Da runden vår var sluttet, gjemte jeg dagens siste cache.
Nå gjenstår det bare å få sendt inn disse fem siste til godkjenning, så vipps har jeg en cacherunde på ca 1 mil bestående av ni cacher. Det må da bli bra!
Sola gikk ned på Imlehaugen innen vi var tilbake til parkeringsplassen.
"Sist i august var det bufarstid,
til heimsetra bar det på kronglete sti.
Trofaste Blakken han måtte gå,
med kløva og de som var bittesmå.
Og sommeren gikk, det blir tidlig kveld,
til setra måtte vi si farvel.
Det gamle fjell i høstens prakt,
blei snart innhyllet i vinterens drakt..."
utdrag fra Seterliv av Randi Ek Guteplass
