Siste innspurt

De våkna tidlig onsdags morgen, det var akkurat som om de visste at vi skulle på tur med Elin og Toivo! 

Vi møttes på avtalt sted til avtalt tid, men pga vinden valgte vi en annen tur enn vi først hadde tenkt.

Så vi kjørte ned til Strøen, og gikk nedover vegen mot Suluvatn. 

Det var veldig kjekt for gutta å treffe hverandre igjen, men greit med litt avstand i begynnelsen 

Nede ved Suluvatn var alt som før, men jeg tror det er lenge siden sist jeg så «store» bølger her.

Vi fortsatte nedover på den blåmerka stien i lang rekke.

Irriterende å se, syns jeg, de djupe sykkelspora som ødelegger den fine stien. Man skal ikke sette spor etter seg i naturen. Det burde gå an å trille syklene her hvor det er så bløtt!

Vi hadde ett lite håp om at det skulle være greit å vasse over ved Dreparhølen, og gå oppover att på den andre sida av Suluvatn. Men vi blei fort enige om at det ikke frista likevel denne dagen. 

Vi fikk nøye oss med å nyte synet av Bringen fra denne sia 

Bålplassen så ut til å ha blitt brukt mye i sommer, og vi hadde sett folk både her og der på turen nedover.

Det er heldigvis ikke hverdagskost i Vassfaret, men det kommer jo litt an på hvor man går. Dette er tross alt «hovedveien» gjennom dalen, og det er fremdeles sommer.

Vi merka knapt noe til vinden der vi gikk, og himmelen ble blåere og blåere utover dagen.

Vi tok noen små avstikkere her og der, for Elin er over gjennomsnittlig flittig med kamera.

Foto Elin Jerdal

Ho ser gjerne motivene fra en litt annen kant enn vi andre.

Jeg tenkte jeg kunne få ett blinkskudd når Elin hoppa over en av de mange bekkene, 

Og da tenkte jeg mest på om ho skulle miste balansen og havna uti eller noe, ondskapsfull som jeg er.

Det blei liksom mer «swung» over bildene til Elin, sjøl om jeg kom meg tørrskodd over  😅 

Ho har det som kjennetegner en dyktig fotograf 

Da vi kom opp i øvre enden av Suluvatn igjen, hadde vinden løya.

Da var det på tide med en skikkelig kvil, så Småtassene ble, til deres store forskrekkelse, bundet fast i ei buske.

Det var en velbrukt rasteplass dette også, og jeg skal jo ikke nekte for at det er behagelig å sitta på en godt tilrettelagt og stødig benk…

…spesielt ikke med en slik utsikt!

Suluvatn-vatn smaker dobbelt så godt som vanlig vatn!

Elin og Toivo tok odden i nærmere øyesyn, mens vi fulgte dem med blikket.

Det er så fint her!

Elin var med oss hit for første gang for to år siden, og det er ett sted ho også gladelig vender tilbake til. 

Og jeg så glad for at ho setter like stor pris på dette området som meg.

Nå bestemte vi oss for å følge stien opp igjen, med innlagte avstikkere og fotopauser.

Det ligner ikke mye på høst enda, men sensommeren har satt sitt preg på naturen.

Det lukter annerledes 

Foto Elin Jerdal

Det var fryktelig vått i terrenget, og myrene ved Søsterhjemmet var søkkvåte, som vanlig 

Soppene liker seg godt nå! De dukker opp overalt, noen store og noen bittesmå

 

Noen midt i stien, noens noen er litt mer forsiktig med å stikke seg fram

Vi bestemte oss for å prøve å følge elva oppover 

Noen steder er det skrekkelig ulendt…

men det ble jo ekstra spennende, da!

Disse hundene våre lærer å ta det rolig når det gjelder, og de er utrolig flinke til å ta seg fram!

De gamle murene fra fløtningstida satte tilslutt en stopper for elvesafarien vår 

Foto Elin Jerdal

Men det ble noen fine bilder av fossestryk, her med Gørrbuberga midt imot

Vi kom oss innpå stien igjen, og fortsatte ufortrødent videre på den steinete stien.

 Litt bratt er den også 😅

Høgfossen hørtes lang vei, og vi beundra den på avstand.

Det ble ingen dukkert i fossen denne gangen heller. 

Tilslutt var vi oppe ved demningen igjen. Litt signe, men veldig fornøyde med oss sjøl. Dette er virkelig en fin rundtur på omtrent ei mil.

Og så været, da, som bare ble bedre og bedre utover dagen!

Det ble en stille stund på demningen, må alltid utpå der for å ta ett siste blikk nedover Strøselva

Nok en gang så Elin noe vi andre ikke så 

Det var det, nå kunne ikke sommerferien dras ut lengre…eller?

Joda, noen ganger er det ikke så vanskelig å be om hjelp… en liten forespørsel til han som passa katt og kaniner var alt som skulle til. 

Så kunne vi rote på og kose oss på Orrebu ei natt til! 

Det er ikke så lett å få lagt seg 😅

Hundesemgene kan jeg bare kaste…

Etter en noenlunde god natts søvn, MÅTTE vi reise heim.

Arbeidsdagen begynte kl 15.10