Med hjertet i Vassfaret

 

Feselskaret må vel kunne sies å være nærmest ufremkommelig urskog og en bratt passasje mellom Bringen og Strøslifjell...

Turen begynner i skogsvegen innunder Bringen.

Vi har fått tips om å starte i nærheten av en stor stein, og holde til venstre for en bekk.  Deretter er det bare om å gjøre å finne enkleste vegen opp. Dyr har en forbløffende god evne til å ta seg fram på best mulig måte i ulendt terreng, men her er det er liten vits i å leite etter stier. Det er stier overalt. Og når man tror man har finni den rette, løser den seg opp i ingenting...  

Tretåspetten har også vært her før oss... Den "ringer"  bartrea om våren for å spise kvae, ved å hakke små hull i barken. Moro å se.

Vi brukte faktisk ikke stort mer enn en halvtime, kanskje tre kvarter - men da vi kom opp, kan jeg love at møltene på den den vesle myra, smakte himmelsk :o)

Vi fulgte høgre side av myrene og etterhvert fant vi en skikkelig sti. Vi var blitt fortalt at Mortenshøla (Bringenhula) lå i nærheten av stien. Jeg følte på meg at hula var der, før jeg såg den...

 

For ett merkelig sted! Man vet ikke om den er skapt av vår herre eller av en vanlig mann, ei heller hva den har blitt brukt til. Det sies at den fredløse skotte-Morten har bodd her, han skal endog ha bosatt seg på Bergheim da han blei en fri mann igjen,  mens noen sier den har vært brukt som fjøs = fe-sal...

Jeg vet bare at en drøm gikk i oppfyllelse, da vi fant høla i Feselskaret

Etter ei kaffepause og diverse funderinger, fortsatte vi på stien ned til Strøsli.

For første gang denne dagen, blei det litt uhyggelig - k u b j ø l l e r !!

Men tenk - så var det bare sauer :o)

Men dette var ikke helt vanlig sau!

(Legg merke til Nalles hale helt i utkanten av bildet..) 

Han smiska så godt han kunne, han prøvde å logre, og han prøvde å gjemme seg... men vi måtte forlate vollen. Vassfar-sauen ville ha beitet sitt ifred.

Bjørn prøvde noen kast med fiskestanga,

mens Nalle og jeg sneik oss unna og bort på den andre setervollen.

Disse setrene ligger så langt unna allfarvei som det går an å komme i Vassfaret.

Vi fortsatte på stien og tok til høgre i "krysset".  Ved Skardtjern gikk vi av stien og satte kursen opp på Strøslifjell. Vegen mot toppen gir seg igrunn selv.

1107 moh, og en fantastisk utsikt mot Nevlingen, Hestejuvnatten, Skogshorn og Hallingskarvet. Men den ellers så mektige Bringen, den blir litt puslete sett herfra...

Vi kom på merkelig vis ned, omtrent akkurat der vi gikk opp.

 

Så følger vi stien ned mot Skardet, og deretter trasker vi på skogsbilvegen som går nedover mot Trytetjern.

Jeg tar en avstikker bortom Venedokk. Bare fjøset "står igjen".

Nalle spora opp Bjørn nede ved Trytetjern. Han hadde prøvd noen kast her også,

- men mølte på brødskiva smakte vel så bra som fisk i panna, tror jeg ;o)

 

Sola gikk ned her innunder Gørrbuberga. Den gamle buplassen er markert med noen lange trestammer, og steinrøysene vitner om at dette engang var en stor gård.

Bjørn gikk for å hente bilen, mens jeg gikk i motsatt retning. Jeg ville se etter Heimen-setrene. Landskapet har blitt ugjenkjennelig. Det var fin, gammel skog sist jeg var her, men buplassene er markert på samme måte som borte på Gørrbu.

Vi finner igjen noen tufter her og der.

Så rusler vi tilbake og møter Bjørn. Stanser opp ved Strøsdammen, ei lita stund.

Vassfaret ligger der det alltid har gjort.  Det er ingen drøm :o)

 

TUSEN TAKK FOR DENNE GANG.