Gjenoppdagelsesferd...

Fridag, og været var sånn passe usikkert... Ikke sol, ikke regn, men varmt. 

Noe må man finne på.

Jeg tok fram Flå-kartet...

...putta bikkjene baki bilen, og kjørte til Flå.

Jeg parkerte nede ved riksveien, det er låste bomveier, dette her. 

Her er det nok ikke så mange som går tur, heller. Folk flest går isåfall bare opp til Skytebanen. Jeg og gutta boys fortsatte oppover de bratte bakkene mot Li.

Jeg var her oppe en gang for mange år siden.

Den gang var det Leif som var vegviser, han som vokste opp her, og var lommekjent i de bratte liene.

Barndomsheimen hans er borte nå, men det står igjen ett gammelt hus. 

Stallen er flytta til Vassfaret bjørnpark - og bare peisen står igjen der som fjøset engang sto. Husker jeg ble mektig imponert, da Leif fortalte om peisen. For ham var det ei selvfølge at dyra ikke måtte fryse, men jeg vet ikke hvor vanlig den byggeskikken var.

Li ligger høgt og fritt til, omtrent 350 moh, inntil ei bratt fjellside, og utsikten er flott. 

Gården lå avsides til, og skolevegen var lang for en liten gutt. Den vesle familien flytta ned i dalen omkring 1945, og der bodde Leif til han døde for noen få år siden.

Nå blir det satt opp ei tømmerstue her, og vegen er utbedra.

 Men campinghytta som ligger der sjølve stua sto, den er nok Leifs verk.

Jeg fant, jeg fant...

Vi vandra videre..

På berget ovanfor Li, ligger Likleiv. Ei enslig tømmerkoie, som antagelig blei brukt av tømmerhoggere. Jeg mener å huske Leif fortalte at noen bygdefolk hadde søkt tilflukt her under krigen.

Etter å ha studert kartet ei stund, fant jeg ut at jeg ville fortsette oppover og prøve å finne Høgslepa også. Jeg tok av veien i en sving, og der fant jeg stien som beskrivi på det gamle kartet...

Den fulgte kanten av ett juv, og jeg hørte bare fosseduren langt der nede. 

Skikkelig fint - sånt liker vi!

Men etterhvert var vi på nippet til å gi opp. Den fine gamle vegen endte i ett bekkefar og deretter i ett gammelt hogstfelt....da blir det ikke så enkelt å finne fram.

-men den som gir seg, har tapt!

Med ett skimta jeg taket på ett eller anna langt baki der...

Nalle var en smule motvillig, men han ble dratt med gjennom hele hogstfelt, og til slutt nådde vi målet.

Det var ett skikkelig falleferdig turmål...

Men det føltes veldig godt å finne fram, og vannet i bekken smakte godt!

Vi brukte omtrent 1,5 time på heimvegen. Jeg huska å slå på endomondoen etterhvert, og den viste at vi gikk fra 500 til 144 moh på 4,61 km. Ta det med ei klype salt ;)

Der nede ligger Flå Skytebane, ett stort og fint anlegg som blir mye brukt. Både i forbindelse med Jakt og fiskesenteret, og med konfirmasjoner ;-)

Og her ligger Nalle og Tassen - turkompisene mine :-)

TAKK FOR TUREN !