mandag 8. september 2014

Jeg kjenner så vel at jeg lever -

jeg er så heldig – og har det så godt!

Dette blei akkurat en slik ferie som jeg ønska meg Smilefjes

Tirsdag kjørte jeg opp til Fekjan. Skulle ønske jeg fortsatt hadde bom-nøkkel… Denne gangen måte vi traske oppover vegen, oppover og oppover, men til slutt nådde vi Vestre Brynhildstølen, og da ble det endelig sti Smilefjes

DSC_3586

Det kryr av lemen…(krydde…)

DSC_3589

Tassen må ta seg tid til å begrave “overskuddet”. Nåde den, som rører byttet hans…

IMG_1077-ganske tydelig kropps-språk der på den vesle tassen Djevel

 

DSC_3600

Ganske stolt Nallemann også, da vi fant cachen ved Storevarden – en cache som ingen andre hadde finni før oss Smilefjes

IMG_1080

Vi såg ingen reinsbukk, så vi fortsatt ufortrødent opp til sjølve Storevarden…som ikke er den største varden vi har sett, men antagelig den skjeiveste!

DSC_3607

Storevarden ligger langt inne i fjellet midt i kommunens største høyfjellsområde. Toppen er en grensevarde mot Nore og Uvdal.

DSC_3613

Ikke en sjel å se.

DSC_3616

Brynhildstjern ligger midt i smørøyet.

DSC_3619

Vi deler matpakke, gjør vi ikke? Smilefjes som blunkerDSC_3618

Selvfølgelig deler vi maten, Nalle Rødt hjerte

Så rusler vi de siste kilometerene heimover, akkurat idet sola går ned.

DSC_3638

Dagen derpå begynner minst like bra som den forrige Smilefjes

Vi fylte opp sekken og bilen, og kjørte til fjells igjen.

Så parkerte vi ved Søbekksetre, og deretter fulgte vi stien innover.

DSC_3640

Surtind er målet!

IMG_1082

Og det er som navnet sier, skrekkelig surt på Surtind!

Nalle søkte ly, mens Tassen og jeg lette etter cachen – og denne gangen fant vi den.

DSC_3643

Nalle virka egentlig sliten og uopplagt,

DSC_3647

men så slapp jeg taket ei liten stund, og lot ham få frie tøyler…

DSC_3657

Skal hilse fra fjellet og si det var noen som koste seg!

DSC_3661

Endelig var det kvalitetstid og kveld, i Dølahytta ved Strøen  Smilefjes

IMG_1091

Det er jo som å våkne i en drøm…

DSC_3672

Vi blei sittende ute og nyte sola og kaffen og freden i timesvis denne formiddagen…

DSC_3673

Himmelen var så blå som jeg sjelden har sett den, da vi parkerte bilen ved Nevlingen, og rusla vegelangs - like inn til Amundheimen.

DSC_3683

Like inn i hjertet av Vassfaret, gikk vi.

Vassfarplassen

Denne plassen er opphavet til mang en spekulasjon og spøkelseshistorie.
Det er heller ikke rart – Vassfarplassen bærer en historie full av dramatikk og skjebner, utroskap og mistenkelige dødsfall.

DSC_3688

Gamle-Gudbrand var ikke gamle karen, da han satte opp det store stabburet på Vassfarplassen.

DSC_3690

Dørhåndtaket er velbrukt og slitt.

DSC_3689

I 1915 drukna Gudbrand Tolleivsen Bjerke i Nevlingen. Han var oldebarn av Gamle Gudbrand, og da gikk gården ut av slekta etter 133 år.

DSC_3692

Vassfarplassen var litt av en kongsgård. Tunet er “gjenreist”, og det ser vel omtrent ut som det gjorde for hundre år siden. Dengang det bodde folk og dyr her.

Graset var nyslått, og det lukta så godt her. Sauebjøller hørte vi også, og idyllen herska.

DSC_3693

Jeg hadde lest om Slakteskørra for mange år siden, og selvfølgelig var nysgjerrigheten stor. Den måtte være mulig å finne…

Jeg gikk opp i skogen bak gården, og såg etter tegn…

DSC_3694

“Oppunder et berg i skoglia ovenfor Vassfarplassen er det en slags hule som kalles Slakteskørra.
Der skal det ha vært gjemt sju tjuvslaktede fremmedsauer. Det var en kar fra Hedalen som var ute og lette etter hesten sin som fant sauekjøttet der oppe. Lensmannen i bygda fikk nyss i saken og tok affære. Det var kona Sigrid på Vassfarplassen som hadde drept sauene, men hennes 15-årige datter tok på seg skylda. Hun fikk et års tukthus, hjemme fra fikk hun 100 spesidaler fordi hun hadde tatt på seg skylden.
De hadde mange sauer på Vassfarplassen i den tida så det var en stygg forbrytelse å slakte alle disse fremmedsauene”

Sitatet er hentet fra Ole Martin Høgfoss særoppgave om stedsnavn i Vassfaret.

DSC_3699

Vi følte oss fram til stedet, rett og slett.

Her var det mørkt og dystert. Jeg småfraus. Jeg var sikker på at dette var stedet og ønska ikke bli her lenger enn høgst nødvendig, nei.

DSC_3695

Vi vendte snutene heimover, og jeg ba i mitt stille sinn om att han Gamle Gudbrand, fortsatt befant seg på plassen sin.

Vi, altså Nalle, Tassen og jeg, fulgte stien langs Nevlingen, og vi koste oss i deilig solskinn og svake, fredfylte bølgeskvulp.

DSC_3704

Og her var det ingen å se i mils omkrets på en slik fin dag!

DSC_3706

Ved Nevlingdammen ligger det mange båter og gamle båthus.

DSC_3713

Det er mulig å gå over dammen, men vi hadde parkert bilen her, så vi var ved veis ende…

DSC_3715

Nesten like vakkert her som ved Strøen…

DSC_3717

Her bodde Vassfar-Kåre noen år.

DSC_3719

Jeg møtte på ham engang, og fikk en ekte heimelaga Vassfar-stav av ham Smilefjes

IMG_1134

Det var slikt han solgte til turister, ellers levde han av fiske, antar jeg. Jeg veit ikke stort mer om ham, men han var nok ikke en mann som krevde stort.

DSC_3721

Vi tar en liten stopp ved Aurdals-dammen også. Må nok studere nærmere disse dam-anleggene en vakker dag. Det er imponerende byggverk, som er mange hundre år gamle.

DSC_3725

Til sist tok vi en liten avstikker opp til bjørnehiet ved Bjørke… Tassen undersøkte hiet, men jeg fant geocahen i ei helt anna “hule”. Må innrømme at det var ikke noe spesielt morsomt å stikke hånda inni høl under steiner og røtter, nå når det kryr av hissige lemen. Men, jeg overlevde, og cache nr 51 blei logga ;)

IMG_1099

Jeg hadde slettes ikke lyst til å forlate Vassfaret enda, så jeg unnte meg ei natt til i Dølahytta. Bjørn var heime, og han så etter kaninene så godt han kunne. Jeg stolte på det.

Fredagen våkna vi opp til enda en vakker dag.

Denne dagen fulgte vi skogsvegen til Berg så langt vi kom, før vi fortsatte på enn “sti” like innunder Bringen.

DSC_3727

SKIKKELIG URSKOG!

DSC_3729

Nesten uframkommelig.

DSC_3730

Bjørn og jeg gikk her en gang før for mange år siden. Den gangen fant vi rester etter Arnebu, men nå fant jeg bare noen steinurer. Vi var nok i nærheten, men her er det så tett og uframkommelig, at man skal ha flaks for å finne noe som helst. Uten gps.

DSC_3733

Den døde sauen fant vi heller ikke, og ikke hørte vi bamsefar heller. Og om jeg hadde hørt ham, så hadde jeg ikke fortalt det Smilefjes som blunker

DSC_3734

Men vi hørte lyden av Buvasselvi, lenge før vi kom fram i lyset.

DSC_3735

Så fulgte vi stien oppover langs elva, så lyst og lett som bare det.

DSC_3740

Lenger opp blir stien borte, og skogen tetner til igjen. Myrene er tunge å gå i, men det er tyngre å gå i en skog der øksa ikke har vært i bruk på nesten 100 år.

DSC_3743

Buvassdalen er det mest avsideliggende og uberørte strøket i hele Vassfaret. Majestetiske Bringen på den ene sida, og Benkadn på den andre.

DSC_3744

Jeg må innrømme at det er litt godt å komme opp. Jeg går med ei bikkje i hver hånd, rumpetaske bak og kameraveske foran, og det er ikke alltid like enkelt å bevege seg over og under busk og kratt…

DSC_3745

Men gud, så vakkert det er!

DSC_3746

Tenk å få oppleve dette, jeg er heldig.

DSC_3748

Vi finner igjen stien etterhvert, men turen opp Buvassdalen, har tatt minst ett par timer i mitt tempo.

DSC_3752

Det føles ganske all right komme fram til Strøli-setrene Smilefjes

DSC_3753

Skulle gjerne vært her en dag eller to!

DSC_3755

Ikke en mygg, ikke ett eneste forstyrrende element.

DSC_3757

Dette er den fineste årstida.

DSC_3756

Etter ei liten matpause, fortsetter turen over til Skardtjern. Jeg blir enig med meg sjøl, om å gå oppom Strøslifjell også.

DSC_3761

Men, når jeg snur meg og ser de mørke skyene som kommer veltende, ombestemmer jeg meg fort og greit. Tar det som ett tegn, på at nok er nok.

DSC_3765

Innen vi er framme ved Trytetjern, er skyene “snille” igjen, men sola har gått ned.

DSC_3766

Jeg gikk beinste over en tømmerstokk som lå så laglig til i vannet. Tassen plumpa og fikk seg sin første svømmetur, men Nalle balanserte trygt og rolig over. Vi kom oss over Trytetjernåsen og fram til Dølahytta, like før det blei mørkt.

Dette har vært noen fantastiske dager. Jeg har tatt mange hundre bilder, og jeg ser nå at jeg har ett par dager “til gode”. Men blogging tar tid, og i morgen tidlig er det arbeidsdag igjen, trøste og bære.

Så nå tømmer jeg mitt vinglass, og kryper til køys.

Takk, to whom it may concern, for denne fine, fine ferien min. Jeg har satt stor pris på den.

4 kommentarer:

  1. Ingen tvil om at vi bor i et vakkert land. Og du er flink til å utforske og bruke det :) Ser ut som du har hatt en helt perfekt ferie. Takk for mange flotte bilder og "turene"

    Så var det å teste ut "anti-robot"-hinderet da ...
    Tove

    SvarSlett
    Svar
    1. Du greide det, Tove er ingen robot. Det er noe dritt å ha dette hinderet, men nå har jeg ikke fått noen av disse rare kommentarene - så det får være slik ei stund ;) takk for at du gadd å kommentere, det er koselig, det :)

      Slett
  2. Så herlig beskrivelse og bilder - det er så spennende at du har historie med til turene, og det er helt skjønt å se mennesker og dyr som nyter livet sitt så godt som dere gjør. Hilsen Inger

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk takk. Det er jo alle historiene som gjør Vassfaret så spesielt. Jeg blir bare mer og mer glad i denne skogsdalen, og håper så inderlig den vil bevare magien i evig tid.

      Slett