Livets goder

Plutselig var jeg på ville veger i Vassfaret igjen, gitt!

Vegen var brøyta like ned til Strøen pga vinterferie-turister som vil besøke turistforeningens Fønhus-koie. Det var jo praktisk, da – å få kjøre helt ned, men noe av sjarmen var blitt borte. Jeg likte den skituren ned til Strøen. Likte å slite litt for å komme fram i villmarken, liksom. Jeg likte å føle at jeg var heeeeelt alene i Vassfaret. … Nå kunne jo hvem som helst ta en svipptur nedom. Hm. Noen ville kanskje betenke seg for å kjøre på denne “envegskjørte” vegen, men jeg lot det altså stå til.

Jeg kom meg heilberga ned uten å møte en eneste bil -  da hadde isåfall en av oss måtte rygge hele vegen tilbake, så turen var spennende nok, den.

Ryggsekk og proviant blei kasta inn i Dølahytta, før jeg slengte på meg ski og la ut på tur over Strøen. Etter ei lita stund på isen, fulgte vi scootersporet over Trytetjernåsen. Sporet var steinhardt, og skaren bar både Nalle og Tassen

Vi gikk over Trytejern idet sola gikk ned…

Sola går tidlig ned bak de bratte Gørbuflaga.

Leika meg med panoramaknappen på kamera, og fikk med både Bringen og Gørbuflaga på ett bilde Her står vi ved det som engang var Heimen-setrene.

Det blei en fin runde rundt Trytetjernåsen. Vi gikk ganske sikkert forbi en reinsflokk, enda vi ikke såg snurten av dyra… Nalle og Tassen kjente lukta og jeg så hundrevis av ferske spor.

Bikkjene spiste opp kveldsmaten sin før kaffen hadde trekt seg ferdig. Jeg la meg godt tilrette oppi soveposen med ullsokker på beina og hodelampe på hue - og leste ut hele boka om Berte, mens bikkjene drømte, stearinlysa blafra og vedovnen dura.

** Det var ubeskrivelig godt å være tilbake! **

Vi gikk en liten tur ved midnattstider. Uten lykt. Den kalde, kvite snøen skinte som refleks under stjernehimmelen. Jeg tror Vassfarhimmelen er den fineste og beste av alle himler.

*****

“Morgentoalettet” er fort gjort. Er man på tur, så er man på tur. Men denne gangen ble Tassens etterlatenskaper tatt vare på i ett glass… Det er slikt som bare bikkjefolk skjønner noe av – det at hundene får masse skryt og ros når de har gjort sitt fornødne. Det er rart med det. På tross av at Tassen sendte meg noen rare blikk, tok jeg oppgava alvorlig, jeg skulle tilogmed ta vare på morrakabelene fra tre dager på rappen… I dag blei de tre prøvene levert hos veterinær i Ål, og derfra sendes de videre til ett laboratorie i Oslo der de undersøkes og analyseres. For å se om Tassen er bærer av Giardia-parasitten. Svar ventes først om ei uke eller to, så denne saken kommer jeg tilbake til.

Jeg tror egentlig Tassen er frisk som en fisk, og jeg hadde ingen som helst betenkeligheter med å legge ut på nye eventyr i Vassfaret.

Det første sted vi kom til, heter “Pint i hæl”

Det var satt opp ei ny hytte, ei bittelita ei, ved siden av restene av den gamle, men det så ikke ut til at det hadde vært folk på stedet på lang tid.

Vi fortsatte videre i en hardtråkka sti. Stien var hardtråkka av rein!

Her har dyra det godt. Det er lite snø i Suluvasslia nå, og sola får godt tak her i slutten av februar.

Nalle var førstemann opp på benken som vanlig.

Jeg åpna sekken og tak fram både kaffe og boller. Her koste vi oss lenge og vel - og jeg leika meg litt med kameraets selvutløser-knapp

Så fortsatte vi nedover Suluvatn. Bildene er som alle ser tatt oppover dalen, rett og slett fordi jeg ikke kunne ta bilder rett imot den store, gule sola

- og Tassen løp og løp og løp

FRIHETSFØLELSE

- må vel dette kunne kalles!

Vadestedet var åpent, men det frista ikke å vasse over her ved Dreparhølen, akkurat.

Og jeg har tenkt å love meg sjøl, at jeg heretter skal kalle stedet for Druknarhølen. Jeg har i mitt stille sinn frikjent Gudbrand for drap.

Vi snudde og gikk oppover igjen. Planen var å følge bekken opp til Trytetjernvelta, men isen var slettes ikke til å stole på. Dessuten smalt den som børseskudd både titt og ofte, så Tassen trudde antagelig at de gamle skispora tilhørte en fortapt sjel…

Vi gikk tilbake til Suluvasshytta, og så fulgte vi spora våre heimover.

Det holdt på å bli enda en liten avstikker da vi brått blei vàr reinsflokken i skogkanten. Vi skulle så gjerne ha beundra dem på nært hold, men dengang ei…

Det blir visst mange nok av vakre motiv å velge og vrake i likevel, nå når jeg sitter her og skal plukke ut noen få…

Nalle    Tassen

Nalle og Tassen, mine elskelige søte små, trenger ny energi – vi har lange bakker foran oss…

Så er vi nesten oppe att.

Det var faktisk lettere å gå oppover her, enn hva det var å løype ned

 

Men sola hadde enda ikke gått ned over Strøen, så vi måtte jo bare gå en liten tur til…

Vi gikk i land på Strøens øde øy og spiste appelsin

Deretter runda vi rundt øya, og tok med oss de siste solstrålene på vegen tilbake.

Nå var jeg vel på en måte glad for å slippe å gå opp til Godvatna etter dette… Vi unnte oss istedet en ørliten blund, før jeg bar mitt pikkpakk inn i bilen, låste døra i Dølahytta og takka for meg og mine for denne gang.

En bitteliten nymåne…