Lørdag den 6. var “kyllingene” ute for første gang!!!
- mens Tassen og Stripa satt vakt 
Da søndagen kom var vi så klare som vi kunne bli, til å ta imot tre langveisfarende damer. To tanter og ett søskenbarn hadde kjørt litt på kryss og tvers, over fjell og gjennom noen daler, for å komme fram til oss på Bergheim for første gang.
Denne dagen hadde jeg gleda meg til!
Jeg går helt tilbake til april i 1997…
Da sendte jeg ett brev til Fylkesmannen i Buskerud, for å få opplysninger om mine biologiske foreldre. Ett halvt år seinere fikk jeg svar, med navn på foreldre - og beskjed om at min far dessverre var død to år tidligere. Jeg skreiv til min biologiske mor, men fikk aldri noe svar. Det slo jeg meg egentlig til ro med, ho var sikkert ei skrulle som trengte å være i fred.
Men så var det det med fars-slekta, da. Jeg søkte litt rundt så godt jeg kunne, husk dette var lenge før data’n kom til Hallingdal…så jeg kom liksom ikke lengre enn til telefonkatalogen, jeg.
En dag manna jeg meg opp, og ringte til den kvinnen som jeg antok var min fars enke… Dette høres rart ut, og det var innmari rart. Vi hadde en ganske lang prat. Ho hadde ikke ant en verdens ting om min eksistens, ingen i den familien hadde det, så det må ha vært ett forferdelig sjokk å få, to år etter ektemannens død. Ho fortalte meg likevel om Olav, om familien, og om hvordan de hadde hatt det, og jeg takka henne for forståelsen og for at jeg kunne slå meg til ro med at ihvertfall en av mine foreldre hadde vært “vettug”. Det var det jeg trengte å vite. Jeg forventa ikke noe mer.
Seks år seinere fikk jeg brev fra Fylkesmannen igjen.
Jeg hadde ei halvsøster på farsida som ville ha kontakt, og siden gikk det slag i slag. Jeg har blitt kjent med både halvsøster og halvbror, “tanteunger”, søskenbarn og tanter og onkler. Og jeg ser likhet og føler slektskapet, selv om vi ikke ses ofte.
På søndag kom endelig to av tantene mine hit, takket være Kristin (søskenbarn)
Søndagen gikk forferdelig fort, og mandagen tilbrakte vi i Bjørneparken – som noen kanskje allerede har sett.
Vi kom tidsnok til å se at Nora og ungen fikk mat.
Det var ikke mange folk i parken, det var stille og fredelig, og vi rusla faktisk hele runden rundt!
Vi hilste på geiter og griser, og beundra elg, rådyr og gaupe litt på avstand.
Spreke mamma på 86 år var også med, og ho insisterte på å avslutte dagen med middag på hotellet i Flå. Og slik blei det. Dermed fikk vi prata og kosa oss sammen enda ei stund til.
Alt har en ende, og vi måtte takke for denne gang.
Vi satt igjen med gode minner, mye sjokolade, og med vaflene som vi aldri fikk tid til å spise…
De vaflene skal nok komme godt med i treningen på å få Nalle “pus-rein”!
I dag var min første sommerdag.
Det var på tide at katta fikk bli med ut i det fri. MEN da måtte ho ha på sele. Kaninsele.
CARROT KILLER
Tassen måtte le…
Mens Nalle lå i bånd og passa på døra, la Tassen og Stripa i vei ut på eventyr…
Selen blei faktisk fort “glemt”
- ihvertfall så lenge ho ikke blei sittende fast ett sted
Oppi fuglekassa er det liv og røre nå om dagen.
De stakkars blåmeisene flyr att og fram dagen lang.
Grusomt spennende å følge med på for en liten kattepus!
Men etterhvert slo ho seg til ro inne hos Ullf.
Det har vært en varm og deilig dag. Jeg har stulla og stelt med blomster og dyr.
Brennesle er hengt opp til tørk, det skal bli skikkelig kaninsnadder til vinteren.
Stripa blei stengt inne da vi tok kveldsturen i kveld. I dag har ho vært sammen med oss hele tida likevel. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det går jo LITT bedre med Nalle og den Puselusa..
Jeg har noen filmsnutter, men får visst ikke lagt inn dem nå. Blogspot er litt vrien sånn innimellom.
Hønene går det iallefall bra med, sjøl om Nalle nesten skremte vettet av dem en kveld…
De tør heldigvis bevege seg utendørs igjen.
Se så fine de er, islendingene!
De er skikkelig fornøyde med drikkeautomaten de har fått av tante Gry! -det er alltid drikkekø der!
På bildet under, står ei Jærhøne og beundrer det fine, blanke spannet – før ho tar seg en klunk.
og her er’n - HANEFAR!
(forhåpentligvis den eneste hanen jeg har!)
og her er SJEFA sjøl, sjølvaste PUSELUSA
GOD HELG!
Så utrolig spennende å møte slekt på den måten, og at dere har funnet tonen! Klarer ikke helt å forestille meg hvordan en sånn følelse kan være.
SvarSlettJeg har jo kjent dem noen år nå, da :) Det er fortsatt like spennende når de forteller om familiene sine, og viser meg bilder av slekta.
SvarSlettRøtter er viktig. Jeg tror det betyr mye mer enn hva mange aner.