“En skikkelig drit-tur!”

Hvor skal jeg begynne…

Vel, torsdagen begynte faktisk med at gutta gikk hvert sitt blodspor. Ikke lange spor, men de var over 18 timer gamle, og gikk stort sett gjennom langt, vått grass.

Fornøyde blodspor-gutter :-) VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

De var råflinke begge to. Jeg har lasta ned en spor-App, som burde både inspirere og motivere oss til å gjøre dette laaaangt oftere. Så får vi se, da!

Jeg rakk å gjøre noen huslige syssler, så som å vaske klær og gulv OG lage mat – innen det satte igang med ett vanvittig lurveleven ute i tunet. Det er altså bare Nalle og Tassen – velkomstkomiteèn…

Utafor grinda sto en forventningsfull lundegutt, og en smilende mann – og spurte om kaffen var klar!

Petter hadde med seg den stiligste kaka jeg har sett, og selv om jeg egentlig ikke hadde lyst til å ødelegge kunstverket – endte det selvfølgelig med at vi spiste altfor mye den kvelden.

Turplanene ble derfor endret en smule. Pga “overvekt” og kraftig vind på toppene, bokstavelig talt. Selv om vi satte kursen inn mot Vidalen og Vassfaret dagen etter, feiga vi ut - og valgte en liten rusletur inn til turistforeningens Buvasskoie – istedet for Trollfossen og Bukollen…

Jeg visste om noen andre bratte bakker som kunne egne seg.

Bilen blei parkert ved Bjørke. Mens jeg sjekka ut utedass-forholda, gjorde Petter og gutta seg kjent på den fine, gamle boplassen med det spesielle toetasjes tømmerhuset.

Vi måtte jo inspisere bjørnehiet. Om de allerede da hadde hørt en mistenkelig bromming, vites ikke – men det var isåfall bare fra min mage…

Vi fortsatte oppover med lystig mot. Tassen og Doffen spratt att og fram, uten å bry seg om de fantastisk fine fargene som pryda omgivelsene.

“Å nå skal dere høre en merkelig historie, for sist vi var på tur å Synøve hadde funnet en umenneskelig bratt bakke så møtte vi en hyggelig fyr som var på vei ned bakken, og som vi slo av en prat med. Tror du ikke vi møtte samme fyren igjen, og denne gangen i en enda brattere bakke!. Du møter ikke mange mennesker her ute i villmarka, og ikke møter du samma fyren to ganger heller. Nå visste deg seg at han jobba på Teknisk Museum, og hadde som hobby å fotografere gamle fornminner osv, å fyren var åpenbart teknisk anlagt, for han hadde en bærplukker i den ene handa mens han klatret opp fjellsiden, å den var raskt full.      

Petter Nilsen.”

Vi bytta på å være i tet

Det gikk overraskende greit, syns jeg, å komme seg opp til Hansesprang!

Småguttene kom seg tilogmed opp på taket på det gamle fjøset

Da jeg fant cachen her oppe, og leste historia om Anna Bragerhaugen for n’te gang, ble jeg ekstra inspirert til å prøve å finne treet som har ett kors rissa inn i barken – til minne om den ulykkasalige budeia som blei stanga ihjel her i 1943.

Nederst på vollen står fjøset der den illsinte oksen hadde stanga henne sønder og sammen - inntil fjøsveggen og gjennom skigarden, gang på gang. Hendelsen sto så levende for meg, at jeg følte meg uvel. Men vi fant ikke treet der ho endte sitt liv.

Det er flere bygninger her oppe på Hansesprang, og dette fjøset ligger så fint til i sola. Det ser mye triveligere ut.

Det er en uforglemmelig vakker utsikt herfra, og jeg kjenner nå at jeg lengter opp hit igjen…

Vi (jeg) hadde litt lyst til å fortsette opp mot Fjellsetra, men fornuftige som vi (Petter) var – så valgte vi å gå sakte nedover igjen….og heller nyte de siste solstrålene uten å stresse.

Spennende og farlig vakkert!

Når den bratteste strekningen er unnagjort, passer det bra med ei fotopause igjen – for ja, en kjenner det like godt i beina når en går ned, som opp her.

 

Bærplukkeren dreiv fortsatt med sitt, og vi slo av en liten prat før vi fortsatte ned til Bjørke. Vi var like heile, og ingen hadde ‘gjort i brokji’.  Med ett lettelsens sukk kunne vi sette oss inn i bilen.

Etter en liten stopp ved Skrukkefyllhaugen, kjørte vi inn til Nevlingen.

Egentlig syns jeg det er skrekkelig med all biltrafikken som er etter disse Vassfarvegene – når vi først var på disse kanter…

“Vi er vane til å utnytte lyset maksimalt på denne tiden av året, så det var mørkt når vi starta turen mot Strøen, og overnattingsplassen vår Dølahytta.”

Formen var ikke noe særlig da vi ankom Dølahytta. Men etter at vi fikk fyr i ovnen og mat i skrotten, gjorde det underverker med en liten blund. For min del.

Petter kan fortelle sjøl;

Jeg bråvåkna etter en drøy time, og jeg er fortsatt usedvanlig overasket over at det var mulig å få på seg bukser, jakke, begge støvlene, knyte skolisser, finne frem å få på seg hodelykta på under 20 sekunder. Jeg har vært matforgifta før!, og vet at hvert eneste sekund er kostbart når det kommer til å besøke et vist etablissement. Nå er det bare sånn at det lille huset står langt inne i skogen, å det var bekmørk, og her inne i villmarka er ikke strømmen oppfunnet enda, og må du så må du. Fant frem akkurat i tide, og det er jeg litt i tvil om eieren av utedassen er like fornøyd med som jeg var ;-) (sender en takk til han som hang opp fullmånen)
Nå må antagelig Bjørn Snekker opp å sette på plass den bakveggen igjen, for den fikk stygg medfart. Jeg kom ut igjen lettere fortumlet for å oppdage at Synøve å gutta hadde kommet etter for å sjekke at alt var vel.
Nå var det ikke vel, verken med meg, Synøve, eller gutta, for Tassen la en ”Røkare” som kunne høres på 25 meter’s hold, og minnet mest om lyden fra et ”Stalinorgel”. Som om ikke det var nok! så la den alltid magestabile Nalle også en majones slynge, og Doffen var i samme situasjon, Alle var tydeligvis smittet, og da jeg bøyde meg ned for å sjekke hvor ille det var!, da kom resten av dagens niste opp, å da titta en forskrekket Doffen på meg, ” NÅ! er’u skikkelig driitdårlig Fatter’n” sa’n med panna full av bekymringsrynker.

Etter en lang og god natts søvn, var matlysta var i orden, hos de firbeinte

Nok engang måtte jeg tenkte fort, og omgjøre turplanene.

Feselskaret var utelukket. Vi fortsatte langs vegen, men tok til høgre i stedet for til venstre.

Så fulgte vi stien forbi Gørbu…

…og fortsatte sakte gjennom skogen…

Men tilslutt kom vi fram til Trytetjern

Doffen var litt betenkt…

“hvis ho Synnøve skulle falle for fristelsen til å poste noen bilder av undertegnede i et vaklende forsøk på å forsere en liten bekk i enden av vannet. For der var det bare absolutt helt slutt på alle krefter, knea hadde helt sluttet å virke, føttene var følelsesløse, å magen lagde noen lyder som slo ut på seismologen i Bergen, å… MEN!. jeg ble ikke våt”

….men Petter kom seg elegant over den Trytetjernbekken!

Det blei ei lang og fin matpause. Jeg veit vel egentlig ikke hvor mye mat Petter fikk i seg…

…men Tassen og Doffen hadde iallefall næringsvett, og de koste seg skikkelig

“…noen ganger så skjer det helt utrolige, for mens vi satt der å nøt livet, og stillheten i noe som neppe kan overgås av høstvillmark, så kom det en diger fiskeørn seilende majestetisk over oss, og forsant lydløst opp i Trytetjernåsen, blir bare helt stum når man får oppleve sånt.”

Men Petter - han blei bare bleikere og bleikere om nebbet…

Nalle tok gledesruller, mens lundegutta dreiv med sin favorittsyssel; blåbær-fråtsing

Heimturen gikk i rykk og napp.

Det var slettes ikke alle som hadde like friske fraspark…og Nalle, som er gammel og klok, han visste hvordan han kunne trøste.

I følge Petters skritt-teller, hadde vi gått over ei mil (men med såååå små skritt…)

Vi gikk langsomt forbi Heimen, og det føltes nok ulidelig langt for han som gikk bakerst i køen - men da vi kom på grusvegen igjen, blei det lettere å gå.

“Vi ender til slutt tilbake på hytta, og vi bestemmer oss for å avslutte ekspedisjonen vår, og drar tilbake til sivilisasjonen igjen. Det ble en lang og vemodig tur tilbake til flatlandet, to dager og mange kilometer før planlagt, men hund å helse må gå først.”

***

Bjørn hadde forsynt seg godt av både lasagne og kake mens vi var borte, og han var frisk som en fisk. Vi var frista til å by ham ei Statoil-bolle eller to, bare sånn for å teste – men valgte å stå over og heller kaste dem.

Doffen og Petter har nå kommet seg sånn noenlunde til hektene igjen. Snart er vel hele denne begredelige bassilusk-historien glemt, og de kan atter fantasere om spennende møter med ville ulver, Vassfar-bjørner, og blodtørstige bevere…

They’ll be back