Det var nesten for godt til å være sant, men Yr lovde godvær i frihelga mi!
Forventningen blei ikke mindre med vissheten om at det allerede låg noen cm snø i Vassfarfjella.
I tillegg gjorde dette sitt til at fristelsen blei for stor, for de to arme ridderne fra Østfold...
De dukka opp på Bergheim tidlig lørdagsmorgen.
Riktignok ikke før Malkhyl sto opp, men jeg hadde bare såvidt fått i meg dagens første kaffekopp.
På tross av det fine været, hadde jeg slått fra meg tanken om en fjelltur pga disse to langveisfarende.
Jeg trøsta meg med at vi kunne gå Masteløypa feks, det viktigste var uansett å være ute i det fri med tre glade bikkjer.
Men neida - disse to hadde kjørt den lange vegen for å oppleve SNØ, de
- så om det innebar enda en time i bil - så var det verdt det...
Vi utrusta oss med både niste og kaffe, spade og kjettinger..
Det var glatt nedover mot Strøsdammen, men vi var ustoppelige.
Før klokka var 12, la vi ut på vandring innover i villmarkas jomfruelige snø...
(som Petter ville sagt det)
Det vart en lykkedans uten sidespor 😄 på skogsvegen nedover mot Suluvatn.
Nalle gikk foran i sitt eget tempo, men holdt oss under oppsikt.
Det er visst ikke så tøft for småprinser å posere oppå stein nå til dags 😜
Vi slo oss ned på trammen på Suluvasshytta, der var det lunt og fint å sitte
- og de firbeinte satt så lenge det var mat å få.
Etterpå sto lundisene for underholdningen.
Idyllisk som alltid nede ved Suluvatn.
Det var ikke mye som minte om vinter her nede.
Men sommeren er ugjenkallelig over for i år..
og det mørkner fort når det lir på dag.
Nilsen og co fulgte på - stø kurs oppover...
Vi kryssa våte myrer og skumle bekker, kava i snø og sklei på is,
men vi nøt hvert sekund!
Det tror jeg jeg trygt kan si, for dagen etter var vi ute på ny tur igjen.
Det er noe med Vassfaret...
Vi kjørte til Veneli, og la i veg nedover Bertestien.
Det var endel snø øverst, så der gikk det i langsomt tempo
- det er jo forståelig.
Det blei mindre og mindre snø til lengre ned vi kom, men Vassfarskogen er som ett eventyr likevel.
Da vi kom fram til Hallingvika, var det bare helt magisk.
Det skal mye til, men da blei Petter stum.
Det var som om vi var vitne til en slags åpenbaring.
Hundene gled helt naturlig inn i landskapet.
Dette er det nærmeste jeg kommer en religiøs opplevelse.
Stallen til Berte ga meg kanskje visse assosiasjoner, det er rart med det, ugudelig som jeg er.
Men jeg har respekt for levd liv.
Det blir trist den dagen dette minnesmerke er borte for godt.
Vi slo oss ned utpå berget for å eta niste.
Det var ikke badetemperatur der denne dagen, men det var varmt og godt i været.
Vi slappa av ei god stund, og Petter fikk orden på snakketøyet igjen.
Det passa seg ikke å gå inn,
men vi takka for oss før vi gikk tilbake til Greineløken.
Vi kunne selvfølgelig ikke velge raskeste veg heim.
Doffen og Petter fulgte gladelig med på stien opp til Skrukkefylla -
- der motivene sto i kø.
Nalle koser seg på tur, han også!
Vi fortsatte forbi Skrukkefyllhaugen.
Det har blitt en trivelig plass, men huset mangler sjel. Den ligg nok att i Hallingvika.
Sakte men sikkert nærma vi oss Nevlingen.
Det er lite vatn i Vassfaret nå, og det gikk greit å komme seg over dammen.
Det var ikke ett vindpust engang.
Nevlingen var som ett trollspeil!
Den blåmerka stien mellom Nevlingen og Hallingtjedn, er godt brukt.
HALLINGTJEDN.
En siste liten kaffepause og påfyll av energi, før bakkene opp til Veneli...
Petter tok fram skrinet med det rare i 🤔
Det var Nalle som tok styringa og loste oss trygt over myrene, der stien er litt vanskelig å se.
Er noe herk, det der - når sommertida tar slutt!
Det mørkna så fort, at vi blei nødt til å traske oppover vegen. Det var skikkelig tungt å gå i den våte snøen.
Jeg måtte tilogmed trygle Petter om å dempe farten og be ham prate, den siste kilometeren...
(lurer på hva han egentlig har i det skrinet sitt?!?)
Det ble festmat til kvelds. Småmat m noko attåt.
😋
Og da mandagen kom, ville ikke Doffen reise før vi hadde tatt en tur til!
Snø er det beste små lundegutter veit!
..må jo være lagd av is om man skal nekte dem slik uskyldig moro!
Tøffingene ❤️
Vi kom oss opp på fjellet, sjøl om det regna og bles fra nordvest...
Da "insisterte" Petter på ett gruppebilde!
Hva i all verden... 😂
Gutta fikk leike seg litt med snøballer, den siste dag i oktober.
Minneverdig,
Jeg fikk dessuten en snøball rett i skallen 😉
Helga ble ekstra lang, men alt har en ende.
Så fikk vi mange fine opplevelser vi kan leve lenge på også!
Tusen takk for denne gang!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar