Tur-i-tur

Jeg måtte finne fram solbrillene da jeg kjørte ut av dalen tidlig torsdagsmorgen. 

Sola skinte lavt inn gjennom frontruta, og saltlakehinna blei tjukkere og seigere for hver mil.

Da vi nærma oss Krødsherad - blei sola avløst av tett tåke.

Men vi nådde fram til Hønefoss dyrehospital i god tid, og avføringsprøvene kunne fortsette videre til Tyskland..

 

Jeg hadde pakka sekken, fylt opp termosen og laga niste til både meg og bikkjene.

Planen var å gå resten av Postvegen fra Brekkebygda, og fylle opp hele ruta med smilefjes på cachekartet.

Nalle var fryktelig utålmodig, så etter at jeg hadde fylt opp dieseltanken på Sokna

 - jeg rakk det forresten før prisen steig, så vi var virkelig tidlig ute denne dagen -

 vel, neste stopp blei rett utafor sentrum.

Og denne gangen fant vi cachen ved Toredammen ☺️

 

Når sant skal sies, så fikk jeg god hjelp av gamle fotspor i snøen.

😜

Men jeg forsto ganske fort, at det var for mye snø her, til at vi ville kunne fullføre Postvegen til fots.

I dette området bor det mange ivrige cachere, og de har gjemt små skatter på nær sagt hver eneste plass med respekt for seg sjøl.

 

Toredammen ligger i enden av Torevannet, 

som har en ganske så interessant fortid, og selvfølgelig har vannet fått sin egen cache.

 

Det var kjempefint å rusle oppover på isen, på den gamle "flystripa".

 

 En idyllisk badeplass.

 

Er ganske sikker på at det er liv og røre her på varme sommerdager.

 

Jeg satte stor pris på ensomheten, og signerte cachen i fred og ro.

Vi gikk tilbake til bilen og jeg tok meg en kaffekopp mens jeg studerte cachekartet.

Det skulle jo ligge enda en cache her i nærheten, i en gammel hoppbakke!

 

Så bar det ut på ny oppdagelsesferd i den trolske skogen, 

og plutselig innså jeg at vi sto på hoppkanten.

Wow!

 

Jeg turde nesten ikke kikke ned i unnarennet engang!

Dette var vel dommertårnet, det da.

Tenk slik liv og røre det var her engang. 

Den gang alle små grender hadde sin egen hoppbakke.

Her hoppa de store Kongsberghopperne som Arnold Kongsgård og Birger Ruud

I cachebeskrivelsen står det dessuten at 

Rudskollens første renn gikk av stabelen i januar 1947 med ca. 2000 tilskuere til stede!

Olav Martinsens bakkerekord ble satt i ett landsrenn i 1964, med 69,5 m.

Siste renn av noen størrelse var i 1965.

 

Litt vemodig å se denne  "skraphaugen"

i slike vakre omgivelser!

 

Nalle og Tassen var mest opptatt av meg, og lommene mine.

 

 

De trodde jeg dro opp en kjeks hver gang jeg var nedi lomma for å dra opp kamera.

 

Det var så stemningsfullt og fint i skogen, jeg knipsa i vinden sky.

 

Vi kunne skimte den blå himmelen - og det var sikkert kjempeflott på fjellet også...

 

Men jeg syns vi hadde en kjempefin stund i Soknedalens dype skoger,

og jeg satte stor pris på de forseggjorte cachebeskrivelsene, og oppdagelsene vi gjorde denne dagen.

 

Vi plukka med oss noen cacher langs vegen oppatt,  men det gir ikke den samme tilfredsstillelsen. 

De bli jo bare ett nummer i rekka.

 

Det var fremdeles lyst da vi kom til Bergheim igjen.

Nærmest på impuls svingte vi til venstre isteden for til høgre, da vi kom over brua.

Det var så lenge siden vi hadde gått tur borti Geitsund!

 

Og jammen, før vi visste ordet av det, hadde vi gått til topps i hogstfeltet.

Snakker om kontrast.

Her var det knapt en snøflekk å se.

Så var den dagen over, og ventetida var igang.

 

Vi venter fremdeles på å få svar på prøvene, men i mellomtida har de altså fått en omgang med Panacur.

Tassens mage er fremdeles i ulage, så nå får han Canikur-tabletter... Uffameg.

Vi får bare ta våre forhåndsregler til vi vet hva som plager ham.

 Hvis det er Giardia, skal de uansett ha ett opphold - før det blir ny omgang med Panacur.

Hvis det er andre parasitter, har vi forhåpentligvis tatt knekken på dem.

 

Ludde har fått ekstra masse kos de siste dagene.

 

Han er frisk og rask, og han setter umåtelig stor pris på å få klipt seg!

 

Vi feira mammas 88-årsdag på lørdag.

Søndagen gikk med til diverse stell hos høner og kaniner, så denne helga har gått ualminnelig fort.

Idag prøvde jeg å lure meg avgårde oppover bakkan,

men plutselig var Stripa hakk i hæl...

 

Dermed blei det ingen skikkelig trimtur i dag heller,

men jeg fikk da gått mine 10000 skritt og vel så det