Samme gamle tralten.

Plutselig var hverdagen her igjen, og det er helt ok!

Hønene har vært heldige med vinteren så langt. Det har ikke vært skikkelig kaldt enda.

 Mytinga er over, og fjærdrakten kommer seg for hver dag.

Noen av dem har begynt å verpe igjen også.

 Jeg tror det var på julaften at jeg fant det første egget, på lang lang tid, og det var stor stas.

Seks høner - og to egg om dagen - det er ikke mye å skryte av, 

men man skal huske på at disse damene har verken varme eller lys i huset sitt 

så de har godt av ei velfortjent pause innimellom, de også.

  

Sønnur har vokst seg stor og fin. 

Han galer, men han er langt ifra så hyperaktiv som sin gamle far.

 Han er litt mer sånn gentleman, egentlig. 

Og jeg kan trygt sitte inni hønsegården og slå av en prat.

 

Han er stolt og fin, og jada - vi damer beundrer ham i smug 😍

 

Som ett lyn fra klar himmel slo han til!

Stakkars lille Rosetta blei like forfjamsa som oss andre.

  

 

Jammen var'n litt av en kar.

...som tok den minste høna, for sikkerhets skyld 😂

Det tok ikke lange stunda før freden og roen var gjenoppretta.

Det tok bare ett øyeblikk, egentlig - så var alt glemt.

Vi hadde jo tenkt oss til Vassfaret på disse to fridagene,

 men Yrs spådommer gjorde at vi holdt oss i bygda.

 

Det blåste ikke så ille oppi skogen, så vi gikk en Masteløype-variant.

 

VI  SAVNER  SNØ!!!

 

Det ligger bittelitt steinhard snø oppi der, det er rester fra tidlig i november, 

og den er til å spise opp!

Ellers er det stort sett bare is.

 

- unntatt i den bratte bakken nedom bommen, der er det steinhard grus.

Ikke behagelig å gå på med svære brodder!

Øverst i bakken greide jeg å glemme snella til Tassen...

 

Så innmari kjekt å ha to apportvillige turkamerater!

Begge har vilja, men kun den ene har evna  ☺️

 

Resten av dagen brukte jeg ved rokken.

 

Og Stripa tar plass i rokkestolen, så snart den er ledig.

 

Jeg har virkelig kost meg heime disse dagene. 

Spist masse julegodteri, gått skikkelige lufteturer og tatt både ett og to vinglass til kvelds.

Den samma gamle tralten, egentlig 😜

Idag var det 14-15 kuldegrader, men det var ikke derfor dagens tur blei bare 5 km. 

Jeg gikk den vanlige kveldsrunden med gutta og Stripa også, den er 1 km. Gårsdagens tur i Masteløypa, blei på 7 km, og på tirsdag gikk vi på kryss og tvers i Gol etter jobb; 6,3 km i.flg Endomondo.

Jeg lurte fælt på om jeg skulle kjøpe meg en "FitBit", de er på tilbud nå etter jul - men det er visst mer enn nok av andre ting å bruke penger på i januar. Isteden putter jeg ett ekstra batteri i lomma, og bruker mobilen til å holde styr på km mm. Det er litt moro å se på kartet over ruta man har gått etterpå, og det er faktisk såpass motiverende - at jeg kanskje går litt lengre turer hver dag. 

Og dermed kan jeg spise litt ekstra sjokolade i disse tider...

Mandag blei det langtur.

Jeg avslutta forrige innlegg med bekymring og forbannelser over nyttårsraketter og fyrverkeri.

Og nok engang gikk alarmen på Facebook dagen etter; en liten hund hadde blitt skremt av raketter, og flykta ut i panikk. 

Akkurat dette er en av grunnene til at jeg skulle ønske det blei en slutt på denne galskapen, siden raketter blir skutt opp i tide og utide.

Jeg kjørte opp til Natten, og oppi Tverrlia fikk jeg se flere av disse plakatene som var hengt opp langs vegen.

 

Det var ingen folk å se, enda været var så fint!

De fleste hadde nok reist fra hyttene sine på 1.dag, søndag.

 

Nalle og Tassen var kjempeivrige!

 

Her var det go'lukt i massevis.

Skiløypene var islagte, brodder var det eneste fornuftige alternativet.

 

Hundene fikk bestemme retningen, og de gikk rett mot fjellet.

Jeg kunne tenke meg at det var det naturlige valget for en hund som hadde flykta i panikk, mens lufta fyltes av fargerikt gnistregn og hylende raketter

Eller at ho holdt seg nede i skogen, i nærheten av hytta.

 

 En liten hund på 14 kg, kunne lett ta seg fram overalt.

 Føret var ihvertfall ingen hindring, så det var jo som lete etter nåla i en høystakk.

 

Det man håper når man går slik, er selvfølgelig å finne der man ser etter, men da skal man ha skikkelig flaks. 

Det er nok mer å håpe på, at den bortkomne kanskje skal finne våre spor såpass interessante, at den vil følge etter.

 

Da vi kom til Trommenattkrysset, syns jeg vi hadde gått langt nok

...og det frista veldig å ta en liten avstikker.

 

Nalle blei trøtt av fjell-lufta -  og den evinnelige fotografen...

men Trommenatten blei besteget den 3.januar -til fots!

 

Og siden vi først var i farta

så gikk vi bortom Kvasshovd også.

 

Mens vi sto der, gikk sola ned bak Trommenatten.

Vakkert!

 

Vi satte kurs mot Tverrlia igjen.

Majas folk hadde gått runder på Bøgaset og området rundt Natten.

 

 Ingen spor å finne, men alle hadde ihvertfall prøvd.

 

Det som antagelig gjorde underverker, var da Majas lekekompis kom til fjells dagen etter, på tirsdag.

Han gikk noen runder, og gjorde seg sikkert til kjenne på hundevis.

Ikke lenge etterpå kom Maja tilbake, ho.

Litt sliten og litt sulten, og helt sikkert veldig, veldig glad.

 

 Så endte det heldigvis bra denne gangen 

☺️

Men det er ikke over.

Neste år er det ganske sikkert en anna vettskremt hund på rømmen.