"BERRE" SKOG

Sola skinte da vi dro fra Bergheim...

Det var mandag, og vi hadde to fridager foran oss.

Drit i været, vi kan da kose oss uansett, vi!

Det er alltid godt å komme ned til Strøen, og inn i hytta.

Men vi sitter ikke inne så lenge vi har dagslys å ferdes i!

Det er klissvått i Vassfaret nå.

Så (synd og skam, men -) vi fulgte vegen like ned til Suluvasshytta...

Ingenting er akkurat som før. 

Poserings-steinene i vannkanten var dessuten borte under vann - så Tassen visste ikke sin arme råd!

Det er seinhøst i Vassfaret. Buvasselva, som ligger lengre ned og på andre sida av dalen - hørtes ualminnelig godt. Ja, vi kunne tilogmed se fossen lang veg.

Og det rant mange små fosser ned fra Gørbuflaga.

Vi traska oppatt den samme vegen som vi kom.

Det er bestandig godt å komme innatt etter en tur. Fyre opp i ovnen, servere kveldsmaten til bikkjene, og varme en lapskausboks eller noe anna lettvindt til seg sjøl. Vinflaska overlevde ikke denne kvelden, for jeg blei sittende oppe til langt på natt. Lytta til lydbok mens jeg strikka og drømte meg bort. Kosa meg glugg ihjel, mens Nalle og Tassen sov sin søteste søvn.

Åhhh, man kan ikke bedre ha det!

Dagen derpå.

 Sette seg på trammen med dagens første kaffekopp...

Med vaktposten på plass.

Etter frokost følger de alltid med meg på dass. Tenk at det er noe å skrive om...

Men jeg syns de er litt av ett syn der de sitter  😂

Så jeg kan sitte lenge slik og filosofere

Der og da bestemte vi oss for å gå opp på Trytetjernåsen.

Det er ingen stor utflukt, men når det blåser - liker vi oss best i skogen.

Turen starter rett bak Dølahytta. Det er ingen sammenhengende sti, men retningen sier seg nesten sjøl.

Denne stakkaren kom ikke så langt, men..

 Nalle holdt stø kurs opp til den første vesle varden.

Fargene er fine, og utsikten ned på Suluvatn er fin herfra.

Jeg blir mer og mer glad i fjellskogen 

med sine fargerike myrer og kronglete furutrær

Der borte er det høgeste punktet på Trytejernåsen, 884 moh

Like etterpå står vi der, alle tre. Men gutta først.

Det er bare så godt å være her!

På bildet under er varden, GuttaBoys, Strøen, Kviturdkollen

nesten ALT hva mitt hjerte begjærer😍

Vi satt der ganske lenge.

Plutselig tikka det inn meldinger, det var mobilforhold der på toppen. Villmarksidyllen blir litt brutt, jeg kunne slått den av - men jeg måtte sjekke både Yr.no og Facebook først...

Det skyer til, og jeg merker de første regndråpene,

 men Nalle vil helst ligge der på stas likevel

Tassen Linselus ser jeg alltid i øyekroken, uansett hvor jeg snur meg.

Jeg bestemmer at vi skal gå ned igjen når det blåser skikkelig opp.

Jeg er egentlig dritlei av å bli våt på tur!

 Vi hørte noen hunder som bjeffa nede ved demningen, og dermed var gutta klare til å gå ned igjen.

Strake vegen. Nesten.

 Jeg måtte legge i ovnen for å tørke klær, så spiste vi og sov en liten blund -

før vi var klare for avreise.

Men jeg kjørte ikke langt.

Jeg parkerte bilen ved bommen til Strøstjern, og så rusla vi ned til Kjednvollen.

Her budde det folk på 1700-tallet. 

Nå er det stedet omgjort til ett ferieparadis.

Han Ømmund ved Kjædnet spelte munnharpe, og da dattera hans skulle gifte seg, komponerte han ein reinlender nede ved tjernet. Han hørte at "vinden suste i tretoppa og bøljudn slo mot lande"

Fra Tjernvollen (mange skrivemåter på denna plassen!), fulgte vi den gamle vegen til Endresetra. 

Vi støkte opp flere svære røyer i skogen.

Det står ei diger løe nederst på den stooore vollen.

Og det lange fjøset er nesten sju mil!

ENDRESETRA.

Herfra følger vi vegen tilbake til bilen. Det blir en runde på 5-6 km. 

Akkurat passe langt, for det blir fort mørkt når sola går ned.

 Og så kjørte vi heimatt til Bergheim...

I natt er det fullmåne.

Nå trur jeg det blir fint vær framover.
Jeg skal bare jobbe ett par seinvakter til, før jeg tar helg igjen.
 Høsten er ikke over.