Førjulsstemning i Vassfar-skogen

Hege og jeg hadde en fin tur til Vassfaret for ett par uker siden, og her om dagen ble jeg sittende og mimre. På onsdag slengte jeg ut ett bilde fra turen på facebook, og i løpet av veldig kort tid - var vi enige om ny tur. Og ikke nok med det, to av Heges "gamle" turvenner, ville også bli med.
Slik skal det gjøres!

Jeg tok med bikkjene og dro inn til Dølahytta etter jobb på lørdag. Det var seint på kveld innen jeg kom fram, men Bjørn hadde vært innom og fyra opp tidligere på dagen, så den vesle hytta vart varm på ett blunk etter bare ett ilegg.
Det var lenge siden jeg hadde sovet så lenge og så godt.

Da Hege, Elin og Leendert parkerte på parkeringsplassen klokka ti søndagsmorgen - var jeg virkelig opplagt og klar for trugetur.
Lang - lang rekke...

Det var to som skilte seg ut denne dagen...

Det var ganske mye snø, og trugene gikk rett til bunns - det svei i låra ganske fort, ja! Hege hadde hatt noen "oppvarmingsturer" på truger i Hemsedal, uten at det så ut til å ha gitt henne andre fordeler enn en forstua tommeltott. Jeg hadde ikke testa trugene tidligere denne sesongen, og det hadde vel ikke de to andre heller. Men nederlenderen viste seg å være den reineste tråkkemaskin, og hadde det ikke vært for han - hadde vi antagelig blitt gående att og fram nede på flatmark.

Vi valgte den enkleste ruta denne dagen, men jammen fortjente vi en matbit da vi kom opp til Slasetra!
Været var helt ok, det snødde ganske tett hele tida, og temperaturen lå på rundt -5, tipper jeg. Vi var ganske heite i toppen alle mann, og da blir det kaldt å stå stille.. 

Sjøl om det neppe var særlig utsikt å skryte av på en slik dag, måtte vi sjølsagt opp på Slakollen likevel.

Etter 5 km oppoverbakke, nådde vi dagens mål.

SLAKOLLEN 1035 moh

Det var som sagt TO som skilte seg ut denne dagen.
 Det var Leendert, og det var MAYA.
Maya er en Flatcoat Retriever fra Kongsberg. Ho er to år -
og akkurat denne dagen som ho skulle treffe tre tøffe hallinger i Vassfaret,
passa det jo utmerket med LØPETID 😍

Max og Maya er gamlekjærester så Nalle måtte stort sett holdes i bånd, ellers hadde han ødelagt alt sammen. Men innimellom fikk han lov til å lukte litt.
Og det lukta blomster der i snøstormen, det er jeg sikker på...

Når sant skal sies, så var det litt guffent der oppe.
Men de obligatoriske toppbildene måtte tas, ikke bare av meg! 😉

Tilbaketuren gikk lett som en plett i gode spor!

Hege var første"mann" nesten hele vegen!

Og da vi kom ned til Dølahytta, svingte ho øksa i ett like imponerende tempo, og kløyvde opp en hel masse oppnøringsved.
(Elin gjorde også en formidabel innsats, altså!)

Pølsebålet ble stort og flott, og vi satt der og koste oss med maten mens vi venta på mørket. Kan det bli bedre?

Nåja...de kunne vel fått en liten smak, ihvertfall Maya - men Hege har veldig god trening i å passe sakene sine, dessverre 😆

De pakka sammen og dro før det blei altfor seint. De hadde en lang kjøretur foran seg. Heldige meg kunne bare gå inn i Dølahytta, og sette meg godt tilrette i den lune varmen, lytte til radio og kjenne på saligheta.


Da jeg våkna neste morgen, var det iskaldt i hytta.
Jeg fikk liv i vedovnen og satt kaffekjelen over varmen, før jeg kraup under dyna igjen, sammen med Tassen. Nalle breia seg på gulvet, og sov sin søteste søvn - han drømte om Maya, tenker jeg.
Da kaffen kokte, og den gode duften bredte seg i rommet, smelta isrosene på vinduet og jeg kunne se ut på den blå himmelen.
Men det var fremdeles kaldt, så jeg tok kaffekoppen i senga - og spiste opp nesten en hel rull med SMIL til frokost...

Noen timer seinere, var jeg klar for en skitur.

Denne utsikten 💓

Jeg blir ALDRI lei dette synet. Det fyller meg med en slik ro og ett slikt velbehag, at jeg nesten føler trang til å gråte!

Skia gled lett framover i trugespora fra dagen før.



Tassen måtte stadig gni seg i snøen. Han var godt kledd for anledningen, men han elsker snøen...

Nalle sprang fremst og undersøkte hvert eneste lille spor fra gårsdagen.

 Han var som i himmelrik, tror jeg!
Han sprang att og fram og var bare lykkelig.
Og jeg visste han ville sitte og vente på oss oppe ved setra.

 Han satt der, akkurat hvor Maya satt dagen før...

Vi kom til topps denne dagen også.
Og utsikten var like kjærkommen og innbydende som alltid.

Jeg har lurt litt på hvorfor det henger ett rødt skjerf her oppe. Det henger ett litt lengre ned også, og de har faktisk hengt der ett par vintre.

Denne vinteren har jeg dessuten lagt merke til at ett fuglebrett har blitt hengt opp midt i fjellskogen også.
Og se på alle de små fotspora som fører til den store maurtua....
"maurtua"

Er det nå så sikkert at det er det det er?

Uansett er det rart at det henger ett fuglebrett midt i skogen og røde skjerf i trærne - er det ikke???
En får tro hva en vil. Det gjør jeg.
☆☆☆
Tilbaketuren var unnagjort på null komma niks. Uten ett eneste fall, men det var nære på mange ganger, og jeg syns så tydelig jeg hørte noen som lo.

Takk for oppmerksomheten.