Jeg hadde sjølsagt glemt å legge kjettinger, spade og slepetau på plass i bilen da jeg kjørte over Teinevassåsen på lørdag. Det var speilhålke fra Langevatn og innover, men heldigvis viste det seg å være bedre føre ned til Strøen.
Når vegen er brøyta, er det liksom for gæli å gå ned - men det hadde jo vært en mulighet.
Det var ihverfall herlig å komme fram!
Sola skinte, og det var om å gjøre å nyte dagen.
Det var ikke mye snø, men det var akkurat litt for mye til at det var enkelt å ta seg fram til fots opp i skogen...
og det var bølger og masse vatn i Strøen.
Her er det godt å være 💓
Jeg kunne gjøre akkurat det som falt meg inn.
Det er luksus, det!
Det ble til at vi gikk oppover mot Slasetra på søndag. Ett steg fram og to tilbake. Slik føltes det til tider. Tilogmed Tassen sleit litt, så han prøvde å gå i Nalles fotspor. Det tynne skarelaget bar visst bare harepusen.
Nallemann var førstemann opp til setra. Han satt der og venta på oss.
Han fikk gå løs han også, og han storkoste seg.
Han går ikke bakerst og subber da, nei!
Kongen av Slakollen.
Kong Nalle og prinsen...
Det var ikke kaldt, men det blåste fælt på toppen. Tassen holdt seg i lè, enda han var godt kledd for anledningen
Skinnende skarelag her på toppen!
Det har tydeligvis regna i Vassfaret etter siste snøfall.
Denne dagen fikk vi sol og hagl.
Jeg innbilder meg at Tassen har blitt litt pysete i det siste...
Myrene er fremdeles veldig våte, snøen kom visst litt for tidlig i år. Men det gikk forholdsvis greit å gå nedover i stien.
Vi tok ei bitteliten matpause da vi kom ned, før det bar ut att.
Jeg tok bilen bort til Fønhus-parkeringen, ellers hadde vi ikke rukket å få med oss kveldsola i Sandvika.
Så idyllisk ved disse gamle båthusa!
Kviturdkollen kunne vi bare se langt etter denne gangen, det hadde blitt for langt på dag. Det blir fort mørkt når sola går ned.
Vi gikk langsomt tilbake til bilen. Jeg hadde ikke lyst til å reise heim.
Vi kjørte opp til Godvatn. Der oppe er det mobilforhold.
Jeg fikk svar fra Mathisen med det samme...
- jeg kunne selvfølgelig bli en dag til!
💓
Da var det koselig da, å kjøre nedover vegen
- ned til Strøen att!
Det er fullstendig umulig å beskrive den gode følelsen dette stedet gir meg.
Den kvelden lagde jeg ett lite pølsebål. Månen var bare halv, men den kasta lange blå skygger gjennom skogen. Nalle satt trofast ved min side og passa på det ene og det andre.
Åh hildrande du.
Sola sto opp i halv ti-tida, akkurat passelig tidlig. Jeg vet strengt tatt ikke akkurat klokkeslett, for denne helga tok sommertida slutt og klokka ble stilt en time tilbake. Men slikt bryr man seg ikke med her.
Det var iallefall mandag, den beste dagen i uka!
Nalle bjeffa skrekkelig mye denne helga, og han fikk lov. Han bjeffa av ein skjær lykke. Han bjeffa mot himmelen, mot elva, mot fossekall og tiur, og gudene veit hva han ikke bjeffa til - med verdens vakreste røst.
Han satte seg litt i motverge da jeg ville ha han med nedover mot Trytejernvelta...
- men etterhvert kom han på bedre tanker, og da fikk han gå løs igjen.
Det var ikke spor etter andre mennesker her nå, men tenke seg til den tida det budde tømmerhoggere her inne. Fant litt informasjon om brøtningen i Vassfaret her;
Vi fortsatte turen vår opp stien fra velta. Så fulgte vi vegen ett stykke, bare for å beundre de vakre, mørke og steile Gørbuflaga...
De gir ett sånt mektig inntrykk, spesielt når man går beint imot.
Og noen dundrer og smeller høgt der oppe i bergveggen!
Så gikk vi litt tilbake før vi tok en avstikker opp til øvre og nedre Heimen.
Husa er jo borte for lengst, men jeg har da fantasi nok til å tenke meg omtrent hvordan det så ut her.
Men hvordan det var å leve her, så avsides, gjennom en lang og mørk vinter - det er nok verre å forestille seg.
Heimen er oppført som seter i 1865
Tilbaketuren ble en slags snarveg over Trytetjernåsen.
Det var omtrent ikke snø i "sol-hallinga" ut mot Vassfardalen.
Tassen gjorde sitt ypperste for å få en godbit i tide og utide...
Vi skrådde oss etterhvert ned på vegen igjen.
Ser dere kattedyret som ligger oppå berget?
Tassen såg det (-og jeg tipper Irén ser det!)
Det rare er, at dyret har liggi der i mange år 😉
Så blei det kvelden igjen, og da var det bare å pakke sammen, og forlate den folketomme dalen.
Blir litt irritert på meg sjøl når jeg kjenner tristheten kommer sigende, som vanlig - for jeg er jo egentlig utrolig heldig som kan dra tilbake, ganske snart!
Blir litt irritert på meg sjøl når jeg kjenner tristheten kommer sigende, som vanlig - for jeg er jo egentlig utrolig heldig som kan dra tilbake, ganske snart!
Men det ble noen småpauser på heimturen.
Drøyde den lengst mulig, helt til sola gikk ned.
Måtte jo bare det.
Hverdagen kommer alltid tidsnok
😊
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/7bd8874f5f0f239097a3eb0313b98dc43a152441
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar