Uforglemmelig

Jeg blir nok aldri helt ferdig med denne pinse-mimringa, jeg vil alltid huske tilbake på disse fine dagene med ett smil om munnen.

Allerede da vi traska og gikk oppover fra Skrukkefylla, begynte vi å fable om en ny tur. Om det var pga av varmen er jeg ikke sikker på, men vi bestemte oss ihvertfall for å prøve komme oss opp på det høyeste fjellet i Nes, sjøl om det antagelig var i overkant mye snø i høyden.
Mye snø er ekstra moro i mai 😎

Siv overnatta i hytta hos Magnhild på Liodden, Petter i Olabu, og Arnfinn bor ikke lengre unna enn at han hadde mulighet til å slenge seg med.
Søndags formiddag møttes vi på Nor Kro, opplagte som få og så godt forberedt som mulig...

Snøen var slettes ingen problem, men vinden derimot - den skulle gi oss større motstand enn vi hadde tenkt.
7-8 sekundmeter vind kjennes i høgfjellet, ikke minst for dem under 1.70 og knappe 60 kg.
 Doffen måtte til tider anstrenge seg for å holde papps'en på plass

Vi fant oss en lun plass i ly av en en fjellskråning like ved Nordre Rantetjern, og der tilbrakte vi noen timer med trivelig samvær -



- helt uten prestasjonsangst og høg puls 😋



Herlig 😊


Selv om været ikke var helt på lag med oss denne dagen, vil jeg minnes den som kanskje den fineste i hele pinsa.



Vi nådde aldri Hallingnatten.
 Vi åt opp nista, og snudde ved Rantetjern.



Vi tok oss tid til å beundre lundehund på stein.


Tilogmed TO lundehunder på stein, for anledningen; Emil og Doffen


Glade og fornøyde gikk vi ned mot Imlan igjen.


Avslutningen på turen kunne knapt bli bedre...
- at vi aldri har tenkt på denne muligheten før!
Middag på Bromma ble som den berømte prikken over i'en


-og takk for seg...

Da vi kom tilbake til Bergheim, begynte Petter å pakke sammen sakene sine


Doffen og Tassen skjønte helt klart lunta.



Nei, nei, nei -
her nytta det ikke å lokke med verken det ene eller det andre



Doffen måtte bæres i bilen 😢


Kom snart tilbake, kjære Doffen! 
Hils mamms'en og takk for nå.

Hjemturen gikk heldigvis helt smertefritt,
 Doffen sov de fire timene fra start til mål.



Det blei stille og stusselig da de dro.
Tassen stura, men spratt opp da jeg klirra med bilnøklene og inviterte ham med på tur til Liodden.



Der fikk han en liten leikestund med Bina, Dreng og Kompis.
For en eventyrlig fin dag det hadde vært.




Så fulgte mandag 2. pinsedag.
Eventyret var ikke over
Nalle, Tassen og jeg fikk selskap av denne fine gjengen på en ny fjelltur
- i strålende sommersol!



Vi parkerte bilene ved Dypilen og gikk strake vegen til fjells.



OK, det blåser litt på toppene...



Men lune kosekroker finns overalt...sjøl 1154 moh



Solfaktor 50 og kozefaktor 100 - minst!



Folk og dyr lå strødd rundt omkring. I timesvis!



Det var Siv som først forsto at vi holdt på å gro fast i fjellet, og ho kom seg opp med ett nødskrik



Det var litt verre for Magnhild 😂

...men som man forstår av bildene...var det jeg som blei sistemann!

Christanse og buhundene stortrivdes i dette landskapet,
og de passa så godt inn!

- Tassen poserte rett som det var, han også



Vi gikk den vanlige Blåfjellrunden, den er omtrent 7 km. Det er godt gjort å hale den ut i nesten 6 timer, men det greide vi lett


 - mye pga slike uimotståelige snøfonner

- to ustoppelige buhunder, og en liten Tass...

...og vafler fra Bromma 😋


Den gikk mot slutten etterhvert, denne dagen også.
Det var kjempe-vanskelig å rive seg løs



Tanken til Kompis var temmelig tom, og en liten Dreng måtte kvile på armen de siste 100metrene...


Den siste dagen vår sammen, ble avslutta på Nor Kro, nok en gang. En god vane kan ikke gjøres for ofte.
Og jeg håper så inderlig vi møtes igjen i løpet av sommeren. Den har jo egentlig, på en måte, ikke begynt enda! Det er fremdeles bare mai!

💓💓💓

Den 24. har nå bikka over til den 25. - og det er Nalles 12 års dag idag!
Så noe spesielt må vi fylle denne dagen med også.
Jeg vet om ett sted...