Vårdag ved Nevlingen

Så var det søndagskveld igjen, og pengene tjent. 

Jeg liker meg i bokhandelen, begynner å føle meg kjent der nå. Det er ikke den største trafikken enda, men den vil bare øke utover nå som sommeren nærmer seg, så det har vært greit med en mjuk start.

I går var vi på tur igjen...

Vi kjørte opp til Veneli denne gangen. Det lå endel snø der oppe, så jeg var usikker på om det ville være mulig å komme ned i Vassfaret fra denne kanten - men det var verdt ett forsøk.

Etter den første km, var det ingen problem å gå i vegen nedover, men i skogen var det for vått.

Så vi fulgte elgens fotspor nedover. 

Stien ut til Hallingtjedn begynte veldig bra, men det var temmelig blaut innen vi nærma oss tjernet.

Pytt pytt, det var varmt i lufta, og bare deilig å være på tur.

Jeg hadde ingen spesiell plan for dagen, og da det viste seg å være vanskelig å krysse bekken, fikk vi heller gå langs Nevlingen på halling-sida.

Nevlingkollen ruver i landskapet og speiler seg i Nevlingen. 




Laaangt der bak skimtes Vassfarplassen, delvis gjemt bak Tjuvodden...

Vi kunne gå til Tjuvodden, vi!

Takk og pris for at vi ikke gikk over bekken, 

for ved demningen står det parkert flere biler, og vi ser følk overalt.

Selvfølgelig er det flere ute og nyter vårværet.

Men på sida «vår» er det ingen andre. Heldigvis er det stengt for biler her.

Det var ikke bare bare å ta seg fram til Tjuvodden...

For sjøl om jeg ikke er redd for å bli våt, prøver en liksom å unngå det i det lengste.

Og så er det ganske ulendt oppi skråningen her.

Jeg spekulerer litt på navnet, og ser for meg gjemt tjuvegods og fine skatter i flere av disse hulene...

Det er sikkert nedgravde skatter på de små øde øyene også.

Tassen ser lengselsfullt utover, men vi orker ikke å legge på svøm..

Men vi har ihvertfall finni ett fint sted å slå oss ned.

Nalle velger selvfølgelig å legge seg i snøen ☺️

Tilogmed Tassen unner seg en stille stund - i lyngen.

Det er vel på tide å ta fram nista også, tenker han nok...

Og de får en boks kylling og villsvin på deling, men jeg tar ei brødskive med brunost.

Da smaker kaffen ekstra godt.

Tove har lært meg ett triks. 

Jeg har bare varmt vann på termosen, og ett par teskjeer kaffepulver i en termokopp. Så i den første matkvila, drikker jeg alltid kaffe.

 Men i den andre kvila, da brukes koppen til varm kakao...

Kunne jo hatt rettikoppen-suppe eller noe anna godt også, men kakao er jo kjempegodt på tur, da.



Her hadde Tove likt seg også, tenker jeg.

 Ho var med meg i tankene, og blir forhåpentligvis med oss en tur til sommeren.

Etter den lange, gode kvila, begynner vi å gå oppover igjen.

Sola leiker gjemsel, og det er helt greit i bakkene oppatt.

For de er ganske lange.

Heldigvis har ikke snøen smelta i løpet av dagen....

Nalle fikk liksom nye krefter etter snøbadet,

og det ender med at vi fortsetter forbi bilen, og opp til Bjødnahaugem.

Og da er det ihvertfall på høy tid med vaffel - og kakao!

Tassen og jeg beundrer utsikten ned i Vassfaret,

mens Nalle drømmer seg bort i snøflekken sin.

Det vart slik en fin dag.

Og jeg som nesten ikke hadde hatt ork til å legge ut på tur...

Gutta er fornøyde, og jeg er fornøyd. Og takknemlig.

Det er hogd mye skog i Heievegen overfor Flå den siste tida. Utsikten ned mot bygda er så fin.

Og så har det dukka opp mange steinrøyser og hustufter fra gamle husmannsplasser.

De bodde avsides de som bodde på gårdene i Vassfaret, men neimen om det kan ha vært greit å være husmann i Flå heller.

Å jobbe på en søndag var nok syndig i gamle dager, men 

Vi veit ikke hvor godt vi har det.