Endelig på hyttetur.

Det var folksomt på Orrebu på lørdag.

En hel bil-last var kommet fra Flå for å se på hytta vår, og grille pølser.

Den minste gjesten, gjorde mest ut av seg 💓

1,5 år er ho, men ei dreven hundejente allerede.

Mamma syns nok hytta lå avsides til, men vi skal ta henne med hit flere ganger så ho blir bedre kjent. 

Det var koselig at dere tok turen! Ergerlig at dere glemte å skrive i hytteboka, men nå ligger ihvertfall beviset i "minneboka" mi 😉

Snille folk var det, som attpåtil tok på seg oppgava med å stenge inn hanen på Bergheim til kvelds. Dermed var jeg fri til å overnatte!

Jeg bestemte meg ganske fort for å reise ned til Strøen...

Vegen var isete og glatt, så jeg kjørte veldig forsiktig nedover. Jeg prøvde å holde meg inntil de svarte stripene i grusvegen, og det knaste under hjula da det tynne islaget brast.

Plutselig ble jeg vár dem. Det sto en liten reinsflokk på nedsida av vegen. 

Jeg svingte bilen inntil siden, jeg kan ikke forklare hvorfor jeg gjorde det, jeg hadde slettes ikke hindra noen om jeg parkerte midt i vegen. Med blikket fokusert på dyra, famla jeg febrilsk etter kamera, fikk det opp av den trange fotoveska, og slo det på mens jeg lista meg ut av bilen. 

Men iløpet av de sekundene det tok, hadde reinsdyra fordufta. Men masse spor fortalte at dyra hadde vært virkelige.

Småskuffa satte jeg meg inn i bilen igjen, og kjørte sakte videre.

Det var da fryktelig som bilen bråkte på den isete grusvegen...

Plutselig var de der igjen, trolldyra.

De kom og kom og kom. 50 dyr kanskje.
 Jeg holdt god avstand, hadde ikke lyst til å forstyrre de vakre dyra en gang til. Men det er innmari flott å se dem i bevegelse!

Det var deilig å være tilbake ved Strøen.
 Snøen lå kvit og fin, helt urørt, bare brutt av noen gamle skispor som fulgte vegen videre nedover i Vassfaret. Fossekallen svømte omkring i de åpne råkene, akkurat som sist. Den gode stillheten og de vakre omgivelsene, gir meg en indre ro som ingen andre steder kan, det er jeg sikker på.
Når jeg kommer ned hit, savner jeg ingen verdens ting.

Jeg var så redd denne følelsen var borte.
Vi har jo finni oss ett nytt sted, ett annet sted å lade opp.

 Jeg frykter virkelig at Vassfaret skal bli ødelagt av støy og biler og sirkus. Helst skulle jeg sitte ute på dammen, og jage alle som kom for nær, men Vassfaret blir angrepet fra alle kanter, så jeg har ingen sjanse.

Den siste ødemarken er i ferd med å bli ødelagt av veger, tømmerhogst og hytteutbygging. Mennesker som vet hva de vil ha. De vil ha det lettvindt. De vil ha det enkelt. De vil ha trikkeskinne-skiløyper og tilrettelagte sykkelstier. Strøm og innlagt vann. Fiber og mobilforhold, selvfølgelig. Dagens moderne mennesker er jo så uunnværlige, og helt avhengige av kontakt med omverdenen døgnet rundt. Stakkars mennesker som aldri kan koble ut!

Jeg ønsker så inderlig at det aldri, aldri ALDRI blir gjort mer skade og flere inngrep nede i Vassfardalen enn det som allerede er gjort. Reglene for landskapsvern blir tøyd i alle retninger, og er nesten ingenting verdt.

Jeg har på en måte innsett realitetene, og resignert.
Trist, som faen.

Men denne kvelden var det ingen andre her. Ikke ett eneste spor etter andre levende mennesker, og det er akkurat slik jeg liker det.

Det ligger mange hytter rundt Strøen, både nye og gamle. Men ingen er så fin som den vesle Dølahytta. Der lever man i sannhet enkelt.
Men noe luksus unner jeg meg, jeg å.

Kvelden gikk med til strikking mens jeg hørte på den norske finalen i grand prix! Da vinneren var kåra og sendingen slutt, kraup jeg liksesågodt innunder dyna.

Det var meldt fint vær dagen etter.

 - og været var nesten perfekt da vi sto opp, 

og gikk ut på dagens første tisserunde...

Da vi kom inn igjen var kaffen klar, og hytta varm.

Flua i vinduskarmen forstyrra ikke Tassen nevneverdig,
men da solstrålene fant ham i senga da klokka var nesten 12
- da var det på tide å stå opp igjen

Ta noen djupe magadrag og nyt utsikten mot Bringen...💓

10 cm nysnø dekka bilspora våre, men det var visst helt andre interessante lukter under snøen.

Her forsvant reinsflokken til skogs dagen før...

Jeg gikk i håpet om å treffe på dem igjen, men da vi kom til Fønhuskoia var reinen glemt, og det var helt andre ting som interesserte gutta.

Her lukta det hund, og muligens grillpølse...



Etter ei pause på en benk i "solveggen", gikk vi tilbake dit vi kom fra.

Da var det på tide med en kvil igjen.
Jeg fyra opp i ovnen, og hengte buksa til tørk. Bikkjene sov sin søteste søvn.
Jeg strikka litt til, og åt litt til,
og det var det.

Så måtte vi heim.
Det var søndag 3. mars og Stripas fødselsdag!