Høneføss-tur med mellomstebror

- og Trytetjern-tur med veslebror!

Det går jo ikke an å sitte å synge slike sørgelige Frem fra glemselen-sanger når man kjører bil med en liten hundevalp!
🎶🎵🎶Det satt to katter på ett bord - kvirrevirrevittbombom 🎶🎵🎶
den gjorde susen!



Tølle stoppa hylinga før vi kom til Bromma!
Hjemme var det 4-5 kuldegrader, oppe ved Trytejern  var det rundt 0



Det var helt perfekt!
Ingen andre å se, men veldig masse å snuse på.


Heimturen gikk også veldig fint! Hylinga ga seg nesten med det samme jeg begynte å synge om kattene, så jeg stakk innom butikken og kjøpte med meg en pizza tilogmed - mens to fornøyde små gutter lå i hvert sitt bur og sov.



Nalle hadde tydeligvis hatt selskap mens vi var borte!
 Han orka bare såvidt å hilse på oss 😄

Tassen må sies å være en ganske grei storebror.

Han syns det er stas å ha med småtten på tur, han gidder å bli med på leiken, og han sier fra på en noenlunde forståelig måte når nok er nok. 

Ingen firbeinte får riktignok komme i nærheten av ham når han spiser, de skal helst ikke se på’n engang - men jeg kan gripe inn og fjerne maten hans om han blir for ugrei å ha med å gjøre. Men han fortjener vel egentlig mat-ro, han som alle andre - og noen trenger faktisk mer tid enn andre.
Sånn er det bare, og vi veit hvor vi har hverandre.

Nalle er stadig en stor optimist. Han hiver i seg maten sin før han stormer ut, men han kommer inn igjen like fort for å sjekke om Tassen har gått ifra ei smule. Det gjør han selvfølgelig aldri...

Tølle og Nalle er de første som står opp her i huset. Jeg antar det er Tølle som erter opp Nalle. Etter en kjapp luftetur i hagen er de i overkant klare for frokost, innen Tassen kommer gjespende ut fra soverommet og inn på kjøkkenet.

Torsdagsmorgen stilte Tassen med en diger kul i panna, men matlysta var som den bruker å være. Han var selvfølgelig morgengretten, som vanlig - han er det  inntil han har fått i seg maten, og har fått seg en halvtimes ryggmassasje 

(...noe vi ikke alltid rekker med en valp i huset...)

Det jeg egentlig vil fram til, er at denne dagen var nesten akkurat som de andre dagene har vært den siste uka.

Torsdagsmorgen...

Derfor antok jeg at han hadde skalla under senga eller bordet, eller med Tølle. Jeg sjekka at alle pirayatennene satt der de skulle, og jeg fant heller ingen synlige sår. Det var bare den store, harde kulen.

I løpet av dagen gikk kulen ned, og på fredag var den knapt synlig.

Det var på fredag jeg tok så mange bilder på stabburstrammen, og selv om jeg gransker bildene nå i ettertid, kan jeg knapt se kulen.

Men på søndag, den dagen Tole blei Tølle, da var kulen tilbake!



Formen var likevel "upåklagelig".
Etter frokost gikk vi en liten tur alle fire, men Tassen ville mer.



Så han og jeg tok vinterens første skitur!
Vi gikk ikke fort, og vi gikk ikke langt, men vi hadde ei fin stund sammen,
 bare vi to.


Det var altså den første søndagen i advent.



Da gutta fikk kveldsmat, la jeg merke til at Tassen spiste rart. På den ene sida, liksom. Da jeg så at han var litt hoven nedover mot kjeven, blei jeg redd!
Etter noen runder rundt meg sjøl, ringte jeg veterinærvakta i Hønefoss, og hadde en lang prat med en veterinær fra Hønefoss Dyrehospital. Vi blei enige om at vi skulle komme nedover mandagsmorgen, men hvis han ble verre, skulle vi selvfølgelig komme med en gang.

Tassen var seg sjøl, han - kanskje litt mer grinete enn vanlig, men vi fikk oss noen timer søvn før vi kjørte nedover mandagsmorgen.

Det var så fine perlemorskyer over Flø...

Vi fikk komme inn til Jessica med en gang, og Tassen ble undersøkt både her og der. Tennene var "fine", bare vanlig tannstein som skal fjernes over nyttår, Trykket på øynene var fint, temperaturen var helt ok, lymfekjertlene fine. Kulen ble barbert på det høgeste punktet, men vi fant ingen bloduttredelse eller sår. Han viste heller ingen tegn på smerte ved berøring...
Tilslutt blei han bedøvd, og det ble tatt røntgen av hodet. Kulen er kun utenpå, og ho kunne ikke se noe galt på bildene. Ho tok to "stikkprøver" i kulen, for å se om noe kunne leses ut av innholdet. Blodprøva viste at han hadde en liten betennelse i kroppen.
Etter 1,5 time med div testing, fikk han ei sprøyte med antibiotika, og ei for oppvåkning
- og så bar det endelig heimover med oss igjen.

Det var 4 kuldegrader og rått og grått i Hønefoss, men jeg var usigelig letta og glad til sinns på heimvegen!

På Sokna var det -18 da vi kjørte nedover, men noen hakk bedre utpå dag 😉

Tassen fikk sitte i framsetet, for der var det varmt og godt,
men han nekta å legge seg...

I Gulsvik var det - 4,5 og SOL



Innen vi kom til Stavn, hadde han resignert, stakkar.


Så godt å se fjella våre...
Da vi kjørte over Bergheim-brua, var det nærmere 11 kuldegrader.


Men GUUUUD, så godt det var å komme heim med godt nytt!

Han var temmelig groggy til langt på kveld, men i dag har han vært i kjempeform. Jeg var litt usikker på om jeg skulle gi ham antibiotikaen, siden det kom litt fra begge ender etter hjemkomsten, men han fikk ei pille (onsior) i dag - og det har gått helt fint. 

Full fart på disse to 😂

Men veldig greit å ha sofaen for seg sjøl - ei liten stund til, iallefall!


😍
I morgen er siste fridagen min.
Jeg grugleder meg til å komme på jobb igjen!