Ikke helt som før, men

En Kaffetår på morrakvisten gjør dagen god. 

Om det ikke er ett ordtak, så burde det vært det! (fritt etter Berte Skrukkefyllhaugen)

Vi var ikke klare for lange bakker denne dagen, derfor ble det en kort, bratt tur. 

Med innlagt kvil i bjørnehi!

Siden det er såpass bratt, trengte Tølle og Findus stadig litt ekstra å gå på 😉

Da vi kom opp til Hansesprang, trygla vi Nilsen om å fortsette opp til Storaustetjern for da ville vi sikkert finne slike høstfarger som det var for fire år siden. Og som vi aldri hadde sett maken til verken før eller etter..?

Heldigvis hadde vi Turmiks å lokke med..

Det er lenge siden fjøset på Hansesprang hadde sine beste år

Høstfargene såg lovende ut da vi nærma oss Fjellhytta

«GODIS - GODIS - GODIS» "ropte" SmåTassene i kor 😅

(Jada, Kjersti - vi hadde selvfølgelig lommene fulle)

Da vi kom opp på fjellet, begynte vi å leite etter fargene 😅

Vi kryssa utløpet til Storaustevatn og fylte opp drikkeflaskene våre med verdens beste vatn.

SmåTassene fylte opp magen 

Da båthuset «vårt» viste seg å være opptatt, blei vi stående litt rådville ett sekund😳 

-før vi slo oss ned på trygg avstand,  og kunne beundre dem samme utsikten. 

Vinden var ikke nevneverdig plagsom  uansett hvor vi satt.

Vakkert!

Dette er det nærmeste jeg har vært hav på årevis, 

men jeg har ikke behov for å reise noe annet sted, om jeg har aldri så mye ferie

-men savnet etter de som var med oss hit tidligere, dukker opp.

 Doffen, Tassen, Nalle og Barfi - de gode, gamle turkameratene våre. Jeg kan bare snakke for meg sjøl, men jeg tror vi føler det samme.

Snuse litt på solvarme steiner 🧡

Vi fant ikke de fargene vi søkte denne dagen, men vi hadde en koselig tur likevel

Rypebær-lyngen lyste jo opp her og der, og da falt vi hengivent ned på kne

En får liksom ikke sett seg mett! 

Jeg ante forresten ikke at bæra kan spises før jeg googla rypebær. Så rart at jeg aldri har tenkt på å smake. Det skal jeg gjøre neste gang jeg kommer over ei tue.

Sæterknatten ble nevnt, men vi vendte snutene nedover igjen istedet. Vi hadde tross alt en viss sympati for den godeste mr. Nilsen som var så langt hjemmefra

Han satte opp farten og holdt stø kurs da vi nærma oss Fjellhytta igjen.

Vi hadde fått servert mange elleville historier om den fantastiske, store, sterke, snille og flotte laikaen Sulten, og vi skjønte på tempoet at han lengta fælt etter han Locomotivo Sibirsky i Skjeberg...

 Da Tove hadde forsikra oss om at han hadde kommet helskinna forbi juvet

slo vi oss ned og tok en liten pust i bakken

før vi fortsatte nedover i ett høvelig tempo

Det er noe med denne utsikten, som gjør noe med en!

Da vi kom ned til Bjørke, hadde Petter pakka sammen og gjort seg reiseklar.

Jeg som hadde frista med rømmegraut, blei ganske forskrekka da jeg oppdaga at det var Fjordlands risgrøt som havna i kjelen - men det tok de med fatning. Og tilbehøret var jo det samme, så..

Nei, ting var ikke helt som før - men jammen hadde vi hatt det koselig likevel.

Tusen takk for laget, Petter!

Nilsen og co på tur

Bjørke, altså.

Jeg nyter synet av den gamle boplassen, og føler meg privilegert som kan bo der noen dager innimellom når savnet etter Vassfarturer blir passelig påtrengende. Huset er stort og rart, det er høyt under taket - men der er ikke rom for jåleri.

Muligens føler Nilsen den samme tiltrekningskraften. Det krever ihvertfall sin mann å kjøre minst fire timer en vei for å komme inn i ødemarken, og helt enkelt leve noen dager uten klokke, mobildekning, kjas og mas. 

Tove og jeg ble enige om å drøye dagens tur til kl 11, i håp om at Nilsen dukka opp innen den tid.

 Han kunne jo ha ombestemt seg av en eller annen grunn i siste liten .

Klokka 11 parkerte jeg caddyen ved Bogbrua, og ut velta Petter, Tove, Tølle Findus …og jeg. 

Gjengen var samla - omtrent på dagen fire år siden sist!

Så gikk vi. Gikk og gikk.

Jeg insisterte på å inspisere Haugbogsetra, og slik fikk vi en liten avstikker fra den lange vegen innover Bogen. 

Vi var på jakt etter høstfarger 

Etter en kort rådslagning, ble vi enige om å følge vei. Petter syns det så ut til å vøre hipp som happ 

Det var ingen bratte bakker på programmet denne dagen - bare EN lang bakke. 

Dvs konstant motbakke i ca 7,5 km 😅

Vi hadde gjort oss fortjent til ei god pause og en liten sightseeing på Storekrakkoia. Tove har medlemskap i Turistforeningen, og slapp oss aller nådigst inn for å ta hytta i nærmere øyesyn. 

Det er ei koselig, eldre seterbu med lafta stuevegger, to soverom og kjøkken. I Veslekrak-koia er det tillat med hunder, så kanskje vi prøver å overnatte der en gang?

Det er jo først når en har passert Storekrak, at en kommer på fjellet - og derfra går det stier i flere retninger. 

Denne dagen var det så varmt, en skulle tro det var midtsommer!

Gradestokken på koieveggen hadde vist 21 c og vi lengta etter ett vindpust

Vi hadde tatt stien til Steinhyttvatnet, og det skulle ikke være langt igjen,

 men det føltes som om motbakkene aldri ville ta slutt

Men etter ett par km begynte det å ligne noe…

…mer og mer…

Den er ikke lett å oppdage ved første øyekast, og plasseringen stemmer heller ikke med kartet - 

men det er ingen tvil om at dette er Steinhytta ved Steinhyttvatnet 

Vi var framme ved dagens mål, 1142 moh, og nå var det nistepakkene som fikk bein å gå på  😅

Petter ble utsatt for dobbeltsidig lundehund-kose-tigging 

De hadde mye å snakke om. Aquavit, biler, hunder og sånn, tenker jeg

De så ut til å være enige om det meste også

Tove lå i sin egen verden

med sol og bølgeskvulp, en kan bli salig av slikt!

Det er ikke ofte han er stille, så jeg tror han tok seg en høneblund, Nilsen også. 

En tur til Steinhyttvatnet gjør godt for sjela.

Men Steinhytta var i dårlig forfatning og kunne trenge litt omsorg!

 Døra sto på vidt gap. Festet til hengslene hadde råtna og vi kunne ingenting gjøre. Veldig synd det skorter på vedlikeholdet,  Gjesteboka vitnet om mange besøk på godværsdager, men ei slik nødbu i fjellet kan være ekstra kjærkommen på en uværsdag. 

Tusen takk for oss! 

Tølle og Findus tok en liten runde for å se etter lundefugler, før vi begynte på tilbakevegen.

Vi fulgte den samme stien ned fra fjellet.

Vi kryssa Steinhyttbekken med stor forsiktighet. Bekken var ikke stor, men den var sleip...

Jeg tok fram kikkerten flere ganger underveis

Stien var umerka, men veldig tydelig og det var flott utsikt ned i Hedalen og Dyttholsfjellet. 

Det eneste aberet, var at vi kom for fort ned i skogen igjen.

Vi kunne sette oss ned og håpe på haik bare vi kom til Storekrak, men vi hadde ikke helt trua.

Greit med nedoverbakke, i det minste

og høstfargene var finest i skogen

Det ble nesten litt skumrent i skogen før vi var nede igjen

Takk og pris for at jeg hadde spart Tur-akevitten til turen var over.

Turen vart godt og vel 15 km og vi hadde brukt opp minst sju timer av fredagen. Det var ikke feil å komme tilbake til Bjørke, tenne noen stearinlys og sette småmat-kjelen på varmen da, gitt!