September på sitt beste

Ett slaraffenliv

 

Som vi kosa oss! 

Vi hadde ikke lyst til å stå opp, vi ville ihvertfall ikke tenke på at det var søndag og den aller siste feriedagen.

Jeg hadde hørt at Tove romsterte på kjøkkenet, og jeg hørte at termosen ble fylt opp med kokende vann. 

Ok da, kaffe var nok det som skulle tid

Så satt vi ved frokostbordet og planla dagen, nesten som ett gammelt ektepar. Deretter tok Tove oppvasken mens jeg tok gulvasken, og dermed var vi klar for en siste tur igjen.

Vi har gått Ruggstien flere ganger før og visste godt hva vi gikk til , og vi er like spente på formen hver gang. Tove har det med å tenke ho er verre enn ho er, mens jeg tror jeg er bedre.

 Så blir vi som regel like overraska begge to, når vi møtes på midten 😂 

Noen flittige hedøler har rydda stien etter det fæle vindværet som raserte skogen  for tre år siden. Det må ha vært litt av en utfordring å børe med seg motorsager og utstyr opp i den bratte lia. Mye av skogen ligger fremdeles som ei skikkelig «makketugge», men stien er «perfekt»

Det er så bratt, at jeg hadde nok med meg sjøl. Det var for kronglete rett og slett, til å ha Findus og Tølle i bånd - for de hoppa og spratt så mye lettere enn meg. 

Tove hadde samma bilde i bloggen sin 😅

Det er veldig praktisk med slike kunstpauser

Grunnen til at vi valgte Ruggstien denne dagen, er at sjøl om det er en av de bratteste stiene, så er det antagelig den korteste veien til fjells

Etter ett par km veg + 1 km bratte - var vi oppe! 

Tåka hang igjen over Manfjellet, men foran oss var himmelen blå

Her var det fargerikt sjøl om lauvet var borte

September, altså ❤️

SmåTassene åt krekling. Jeg har ikke sett at de spiser rypebær, men den er kanskje noe beisk før den har hatt noen frostnetter 

Jeg kan ikke utelate disse fargerike bildene 😅

Så var vi framme ved bekken som renner fra Storbekkseilen

Det var i disse flotte omgivelsene, en vårdag i mai for 116 år siden at Rugg tok sitt siste åndedrag.

I fem uker hadde hevngjerrige flåværinger med Steinar Steinarsson Ormerud i spissen fulgt sporet til store bamsen som hadde fått skylda for å ha skamfert gjetergutten i Blåfjellhaugan, slik at han døde av skadene på Drammen sykehus en måned seinere. 

Takket være Mikkjel Fønhus forfatterskap fikk bamsen navnet Rugg, minnet ble udødeliggjort, 

og Rugg fikk sin minneplate av SørAurdal Historielag på dagen 90 år etter. 

Turgåere har begynt å legge stein på stein for å hedre bamsens minne, og jeg la på en liten en, jeg også

Vi hadde kommet til dagens mål, og planen var å henge ut en cache i nærheten av minnestedet. Men det rare var, at stedet vi sikta oss inn på, der var det allerede en cache! Og den var ikke min! Men det viser seg altså at den er flere enn meg som kan glemme  koordinater og sånn en gang iblant 🙃

Jaja, så fikk vi gå litt til, da - og finne oss ett annet sted 

Det er plenty med fine plasser her, og Tove kan utfordre skjebnen uten at vi bryr oss. Liksom.

For ei utsikt! 

 

Det er ganske flatt og lett å gå oppe langs Hestehøgda, og vi nærma oss toppen 

Triggerpunktet står plassert 1132 moh

Her er Tove i sitt ess 💚

Det er ikke lett å løsrive seg fra en slik utsikt!

Tølle og f8ndus ble bundet i naturreservat-skiltet, mens Tove og jeg fant en lur gjemmeplass til cachen

Tove syntes fr6ktelig synd på dem, men vi hadde behov for litt arbeidsro 😅

Det kan nok ta sin tid før Cachen på Hestehøgda blir funnet

Rødfarge fant vi mye av der oppe!

Og vi var like betatte begge to.

Nå som «oppdraget» var fullført, tok vi oss ekstra god tid med å beundre fargeteppet.

Og var det ikke den ene som lå på kne for å ta bilde, så var det den andre

Jeg storkoste meg under hele turen, kunne rusla omkring der oppe i sus og dus i timesvis sammen med disse tre, men vi visste jo begge at vi måtte ned igjen. 

 

Det var ingen bønn, vi måtte ned den samme veien som vi kom denne gangen 😅

Noen ganger er det slik, at en blir forbløffa over hvor bratt det egentlig er, og man nesten ikke kan forstå hvordan man kom seg opp 

Det ble noen korte kunstpauser underveis, fordi Småtassene poserte oppå steiner her og der 

Men det gikk overraskende radig å komme seg ned gjennom den bratte skogen

Trygt nede på landjorda igjen, og det er rart å se opp på Hestehøgda og tenke på hvor fint det er der. og ønske en kunne være der oppe litt til...

Men nå var ferien over. 

Jeg hadde hatt to uker med nesten bare go'vær og kjente vel på den gamle kroppen at det hadde blitt nok av mil i løpet av ferien.

Det var så strøkent som det kunne bli på Bjørke. Det lukta grønnsåpe og var ryddig og innbydende. Det gjensto bare å skrive noen ord i gjesteboka og takke for seg.

Hvor gjerne vi skulle hatt disse dagene om igjen - begynt helt på nytt, liksom! 

Stor takk til Elin og til Petter for de fine, morsomme og slitsomme turene, og 

tusen, tusen, takk til Tove som holdt ut med meg og mine i dagesvis!

foto Tove Nordheim

På gjensyn og takk for nå, Bjørke!