Oppatt att

Dagen etter, på den nest siste dagen i oktober, var SmåTassene og jeg på samme sted igjen…

Denne gangen fordi Hanne hadde mista hansken sin dagen før, 

og jeg var sikker på at sporhundene mine ville greie å spore den opp.

Det var samme slags vær, men vi var litt tidligere ute. 

Det var veldig kjekt å ha en grunn for å gå oppatt att

Sola skinte på toppene, men i Brennerpasset kommer den aldri til, tror jeg…

Det er ikke fullt så mørkt og skummelt i virkeligheten! 

Kjettingen hass Erik som sitter fast i fjellveggen, 

har sikkert vært brukt på grinda som ligger lengre nedi vegen

Og ljåen hang der bare som ett bevis på at gjengen som har fått i oppdrag av kommuna å vedlike Tangovegen, er godt i gang med vedlikeholdet

Vi fant ikke hansken, men siden det var så fint vær, var det en skam å snu. 

Vi tenkte at vi burde fortsette turen oppover.

Noen steder sto småskogen tett, men vegen er nesten i for god stand når en kommer lengre oppi åsen. Sist jeg var oppi her, for fire år siden var det visst, var den ikke så velholdt

 Den merkelige sville-brua som ligger over bekken, er vel tenkt benytta til tynge kjøretøy enn hest og kjerre, men det er ingen synlige spor etter tømmerhogst her oppe. Heldigvis.

Det er veldig idyllisk her. 

Vi kunne gjerne slått leir her ved bålplassen. Men så var det det da, at det var her vi snudde sist vi var her - og nå hadde vi anledning til å gå over bekken og helt fram til Sørstølen.

Det kunne ikke være lange stubben igjen. 

...og plutselig var vi framme på Sørstølen.

Her har det vært flere store, fine setervoller, men nå gror de igjen. Granskogen står tett innpå husa.

En av setrene, tilhørte Erik Tango - men jeg vet ikke hvem

Tenke seg til hvilken liv og røre det var her en gang i tida, med bjelleklang, breking og rauting,

barnelatter og gråt...

 Da røyken steg opp fra pipene og hele Sørstølen yra av liv, og det var sommer.

Det er ingen som sliter dørstokken lengre. 

Det er jo litt trist!

Nå er dagene korte og sola var i ferd med å gå ned. 

Vi måtte vende snuttene nedover igjen.

Vi kom oss tørrskodde over bekken enda en gang. Den renner så stille her oppe,

 før den kaster seg utfor...

Mens vi går veien ned, forfølger den oss og høres nesten ut som en stor foss. 

Den går i ville kast, djupt nedi bekkedalen.

Vi fant ikke hansken på tilbaketuren heller, 

men vi fikk oss en god latter da det gikk opp for meg at Hanne hadde finni den nederst i sekken sin. 

Ho hadde prøvd å fortelle meg det før jeg gikk på tur, men den meldingen hadde jeg glatt oversett.

Jaja, så var det ikke sporhundene mine det var noe feil med 😅

Jeg plukka med meg enda noen piggsopper, for jeg reiste på bygdaheimen og tok en kaffekopp hos mamma.

Det hadde vært en fin dag, dette også.