Bratte bakker er ikke nok til å stoppe to gamle damer i sin beste alder,
som vet de får lønn for strevet.
Så vi la i vei oppover stien fra Bjørke, som så mange ganger før.
Like fascinerende som alltid å gå så langt utpå kanten som en tør, for å få ett glimt av Juvbekken.
Det skal ha vært en kar som hette Hans som gikk litt for langt engang, derav navnet Hansesprang. Han ligger nok nedi der ett sted den dag i dag…
Vi fulgte stien som går rett forbi buskeleggen, der Anna Bragerhaugen ble funnet. Nå, godt og vel 80 år seinere, er ikke korset i furustamma like tydelig, men historien om seterjenta og den gale oksen, blir nok aldri glemt
Det er vemodig vakkert oppe ved fjøset på Hansesprang.
Fjøset forfaller litt mer for hvert år som går, det er naturens gang.
Seterlivet er en saga blott. Båsene har stått tomme lenge.
Tilogmed bamsen har forlatt Vassfaret for godt.
Vi fortsatte på stien opp forbi Fjellhytta, og det medfører ett bilderas.
Vi var spente på om vi fikk høstfarger i år…
Storausttjern
Vi åt opp halve nista og vel så det, i le av båthuset. Det er ikke første gangen vi har gjort det
Lundehunder og bølgeskvulp
Om det er masse vatn nede i Vassfaret, så er det ikke stort mindre i Vassfarfjella
Her er det blinkende fjellvatn overalt
Det er tryggest å følge en sti i slikt terreng, ellers kan det bli mange tunge omveier
Vi tok feil sti i ett kryss, men oppdaga det heldigvis ganske fort. Dermed vart det bushing og hopp og sprett for å komme på rett kjøl igjen.
Sæterknatten i det fjerne
Det var nok en fuglejeger eller to i området, vi hørte ett par skudd. Men vi så ingen denne dagen
Vi sikta oss inn mot Brennkollen
Da kunne vi følge Dølavegen ei god stund
Snart dukka Brennkollen opp
Og Myggtjerna og Fjellvatnet
Det går ingen sti opp på Brennkollen, men vi bana oss vei mellom myrhull, kjerr, stein.
Ved første øyekast ser det ikke så gæli ut, men husk at det alltid er brattere i virkeligheten 😅
En skulle nok hatt fire bein, det kan virke som om det er lettere å ta seg fram da.
Det er full fart på Småtassene hele tida 🥰
Det er ingen skikkelig varde på Brennkollen, men den hadde vel blåst overende uansett.
Jeg har inntrykk av at det alltid blåser på toppene, men vi fant oss tilrette i ei lun dump -
for nå var vi skikkelig sultne. igjen
Det er 7 år siden sist satt her. Det var i september, da som nå.
Det var en flott tur den gangen også, sammen med Nalle, Barfi og Tassen ❤️
Rart å se Storausttjern herfra. Ikke nok med det, en ser rett ned i Vassfaret også.
En kunne brukt lang tid på å nyte denne utsikten!
Brennkollen 1108 moh - takk for oss!
Vi kom oss trygt ned, og sikta oss inn mot Dølavegen igjen.
Fjellvatnet dukka opp att, litt nærmere nå..
Kan det bli bedre enn dette?
Herfra makter jeg slett ikke å begrense bildeutvalget…
Måsåvegen som fører ned til Bjørke, er som ett eventyr…
Visst fikk vi farger. Og enda en uforglemmelig tur
Småtassene følte at de var midtpunktet, og poserte på den minste stein 😅 i tilfelle jeg fremdeles hadde att noe snop i lomma
Neste gang skal vi følge fjellryggen ned fra Brennkollen, trur eg. Bare for å ha prøvd det
Etter stormen i 2021 var mange stier uframkommelige, men takket være ildsjeler ble de rydda, en etter en.
Det er luksus å oppleve slike dager i Vassfaret
💚 Tur-venninna mi ❤️
Det var litt kronglete på slutten av stien, men vi fant fram og alle kom «hjem» til slutt 😅
For ett sted.
Heldige oss som har fått muligheten til å «bo» på en slik plass, takk til Vassfar-opplevelser som gjør det mulig
Det kunne selvfølgelig være fint å overnatte i telt også, men jeg er liksom ikke helt der. Vi kan unne oss dette en gang i året, så gamle som vi er
Eller kanskje vi er modne nok for telttur neste år, Tove?
Bare vi slipper å bære for tungt i bratte lier, så er det fremdeles håp for slike som oss 😅
Småtassene la seg rett ut da vi kom «heim» til Skrukkefyllhaugen. Det led mot kveld, men vi trengte både mat og drikke før vi kunne pakke sammen og takke for en perfekt dag
Jeg har bare en ting å klage på; tradisjon tro avslutter vi oppholdet vårt med småmat.
Denne gangen hadde jeg kjøpt med ett spann av den tradisjonsrike retten fra Hallingkost og forventningen var som vanlig stor. Tove er høflig nok til ikke å si noe, men jeg klagde høylytt. Over halvparten av innholdet er nå i realiteten potet og det kan virkelig ikke kalles festmat lengre. Skam dere, Lokalmat
Slikt serverer ikke jeg mine beste venner en gang til.
Heldigvis kan man med litt flaks få kjøpt Hallingsodd hos Bjørn Ole, eller hos Helgas Heimelaga.
De lager hva jeg vil kalle skikkelig velsmakende og god småmat. Så det så.
Gled deg til neste gang, Tove 😋
Det var ikke med lett hjerte vi reiste fra Tove på Skrukkefyllhaugen denne kvelden.
Tølle hadde ekstra vondt for å innse at ferien vår var over så fort, og han måtte lokkes inn i bilen med det ene og andre.
Tove har blogga om turen vår til Brennkollen, ho også
Vi kommer tilbake neste år!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar