Melankoli 2

Jeg hadde nesten glemt at bilen min ikke ble eu-godkjent i oktober. Den eneste feilen var heldigvis dårlige dekk, men nå som den har fått på nesten nye pigg-dekk, var det ‘piece of cake’ å få godkjenninga i orden.

Deretter fikk bilen testa seg på snøføre.

Bilen blei parkert på Veneli i Flå, men rumpetaske og kamera fikk være med nedover Berte-vegen i Vassfaret.

Her, nesten øverst i stien - er ett minnesmerke over en av de mange slipp-plassene fra krigens dager.

Nalle da, han som måtte lokkes fram idag. Han hadde gjemt seg under senga og ville egentlig ikke være med ut…

Det regna heime, serru - men her var det noen få minus-grader – og snø

Tassen var overlykkelig over å få springe att og fram i stien.

Da vi kom ned til Greineløken, tok vi til høgre, og gikk omlag en km bortover stien.

Her ved Aurdalsfjorden, rett ovafor Bjørke – ligger det som var Bertes siste boplass i Vassfaret, Hallingvika.

Plassen låg lunt og fint til innerst i vika.

Nalle og Tassen ville utpå Fanteberget, men det var for kaldt å sette seg ned med kaffekoppen utpå der i dag.

Berte og sønnen Anton flytta fra Hallingvika i 1921, nå er det bare rester av stallen som fortsatt står att. Ho døde på bygdaheimen i Flå nesten 30 år seinere, i 1950.

Snart er alt borte.

  Berte Skrukkefyllhaugen vil aldri bli glemt.

Vi følger stien hennes tilbake til Greineløken.

Ved Greineløken møtes flere bekker, som stille renner ut i Aurdalsfjorden.

Det mørkner fort nå om dagen, så jeg tenkte det var best å følge vegen oppatt til Veneli.

Etter en km elle tre, kommer vi til Hallingtjedn. Da er det like før vegen svinger opp dalsida mot Veneli, men jeg kan nyte synet oppover Vassfardalen ei stund til – Vassfarplassen skimtes lengst der oppe, midt i bildet.

Det er ganske tungt å gå oppover bakkene på subbete føre, med klissvåt bukse og sko.

Jeg fryser slettes ikke så lenge jeg går, og det kjennes egentlig veldig bra å bruke opp dagen her. Klokka er halv seks når vi kommer opp til bilen, og det er stupmørkt.

Litt trist at dette kanskje blei årets siste Vassfar-tur.

Men, imorgen blir det bursdags-fest

Melankoli.

 

Det er grått og trist i Bergheim om dagen.

Snøen forsvant igjen, og det er vått overalt.

Og det er kjedelig å gå tur. Selv om jeg prøver å gjøre turene litt spennende… De får jage fugler og jakte på mus, og “springe” omkapp på på jordene.

Jeg tror de savner en annen turkamerat…

 

I dag var jeg i begravelse.

Familie, venner og naboer var samla i Nes Kapell, for å ta farvel med Vera.

Ho hadde vært veldig syk lenge, men aldri om ho klagde det grann. Og ho var så glad når noen tok med seg Vicky ut på tur. Vicky var jo det kjæreste ho hadde.

Jeg blei sittende å mimre og se på gamle bilder i kveld.

Vi blei kjent sommer’n 2007. Da var Nalle 1 år, og Vera hadde fått seg en labrador-valp som het Jesper. De to blei gode venner, og vi hadde mange fine turer den sommeren. Men utpå høsten innså vi at det var noe alvorlig galt med Jesper. En undersøkelse viste at han hadde så sterk grad av albuearthrose, at veterinærene anbefalte avlivning. De hadde aldri sett en verre tilstand på en så ung hund.

Stakkars Jesper, og stakkars Vera.

Den sterke, vesle Damen gjorde det som måtte gjøres. Jeg hadde så vondt av henne, og dagen etter tok jeg henne med til Gudbrandsdalen for å se på noen shetland sheepdog’er.  Vicky bestemte seg for å bli med Vera tilbake til Hallingdal.

Vicky så ut som ei lita rotte, det var Veras egne ord. Lite pels, lang snute, tynne bein og en lang pjuskete hale - ho var ca fem måneder, og i den rareste alderen. Ikke var ho renslig heller, så Vera fikk litt av en jobb!

Nalle var ikke helt fornøyd med Veras nye hund, sånn i starten…

Men Vicky smelta Nalles hjerte, og jeg tror jeg trygt kan si, at han var hennes STORE kjærlighet.

Vi passa Vicky noen ganger, og det var en fryd. Ho var så omgjengelig og snill, glad i alt og alle, men aller mest glad i mamma’n sin. Og at det var gjensidig, var lett å se.

Vera døde vel vitende om at Vicky vil bli tatt godt vare på hos mennesker de kjente.

 

Vi kommer til å savne dere.

De to små Damene har satt spor etter seg her i Bergheim.