Melankoli.

 

Det er grått og trist i Bergheim om dagen.

Snøen forsvant igjen, og det er vått overalt.

Og det er kjedelig å gå tur. Selv om jeg prøver å gjøre turene litt spennende… De får jage fugler og jakte på mus, og “springe” omkapp på på jordene.

Jeg tror de savner en annen turkamerat…

 

I dag var jeg i begravelse.

Familie, venner og naboer var samla i Nes Kapell, for å ta farvel med Vera.

Ho hadde vært veldig syk lenge, men aldri om ho klagde det grann. Og ho var så glad når noen tok med seg Vicky ut på tur. Vicky var jo det kjæreste ho hadde.

Jeg blei sittende å mimre og se på gamle bilder i kveld.

Vi blei kjent sommer’n 2007. Da var Nalle 1 år, og Vera hadde fått seg en labrador-valp som het Jesper. De to blei gode venner, og vi hadde mange fine turer den sommeren. Men utpå høsten innså vi at det var noe alvorlig galt med Jesper. En undersøkelse viste at han hadde så sterk grad av albuearthrose, at veterinærene anbefalte avlivning. De hadde aldri sett en verre tilstand på en så ung hund.

Stakkars Jesper, og stakkars Vera.

Den sterke, vesle Damen gjorde det som måtte gjøres. Jeg hadde så vondt av henne, og dagen etter tok jeg henne med til Gudbrandsdalen for å se på noen shetland sheepdog’er.  Vicky bestemte seg for å bli med Vera tilbake til Hallingdal.

Vicky så ut som ei lita rotte, det var Veras egne ord. Lite pels, lang snute, tynne bein og en lang pjuskete hale - ho var ca fem måneder, og i den rareste alderen. Ikke var ho renslig heller, så Vera fikk litt av en jobb!

Nalle var ikke helt fornøyd med Veras nye hund, sånn i starten…

Men Vicky smelta Nalles hjerte, og jeg tror jeg trygt kan si, at han var hennes STORE kjærlighet.

Vi passa Vicky noen ganger, og det var en fryd. Ho var så omgjengelig og snill, glad i alt og alle, men aller mest glad i mamma’n sin. Og at det var gjensidig, var lett å se.

Vera døde vel vitende om at Vicky vil bli tatt godt vare på hos mennesker de kjente.

 

Vi kommer til å savne dere.

De to små Damene har satt spor etter seg her i Bergheim.