Nå har alle nissene takka for seg og reist tilbake til sitt.
Lussia var i det spandable hjørnet og høsta alle de siste tomatene før ho tok på nisselua og gikk.
Det henger fremdeles noen grønne tomater på busken, så den ble stående att i stueglaset, for å vente på vårsola.
De 12 røde tomatene endte i gryta samme kveld!
Mandag var hverdagen der igjen, men tirsdag og onsdag hadde jeg fri.
Sola skinte, og ti ville hester kunne ikke holde oss innendørs
Bjørn og Oddvar har gått opp vegen over skardet på truger, og det gikk utmerket å gå til fots.
På vegens høgeste punkt, nådde vi att sola 😎
Herregud det var deilig å kjenne solstråler i fjeset etter seks uker i "mørket"
Det var skrekkelig masse tråkk av elg og hjort i den bratte lia. Det er utrolig hvordan de tar seg fram, og overlever på kvist og greiner
Vi fortsatte i trugespora så langt vi kom.
En skikkelig fin vinterdag, var det - og vi gikk hele veien uttom Geitsund, og fulgte bygdevegen tilbake. Det blei en god runde med masse å snuse på, og Tølle og Findus kunne ta kvelden med ro -
mens jeg var på spinnekveld hos Else
Så kom onsdag med enda finere vær.
Endelig en dag med passelig temperatur for slike som oss!
Hjemme var det 14-15 kuldegrader, men da vi parkerte ved Grunntjern på Trytetjernåsen, var det -4
og jeg kunne kjenne sola varme!
Hoppende glade la vi i vei uten å bry oss om hvor turen ville gå 😄
Veldig fint dekorerte skilt, som ga oss en pekepinn om retningen
Denne gapahuken dro vi straks kjensel på, og vi måtte gå bortom, sjøl om jeg ikke hadde med meg verken vått eller tørt på turen.
Det var ulikt oss, men vi hadde ikke gått mer enn ett par km omtrent, så ingen var vel egentlig sultne.
Etter å ha snust litt omkring inni Bergahuken, gikk vi tilbake til skiløypa
og over de flate myrene.
Ved neste kryss valgte vi å gå mot Buvatn
Hundene var i kjempeform, og de trakk stort sett i samme retning
Det er den flateste skituren jeg har gått noen gang, tror jeg - men det var jo idyllisk, da!
Det sto ett lite grantre, litt for seg sjøl på store myra, og stura 😳
Harepusen hadde hoppa elegant forbi og inn til de store trærne, uten å hilse på stakkaren.
Hvis treet får vokse opp, blir det ett fint gjemmested en vakker dag, det tenkte nok ikke haren på. Vi hadde ikke tid til å gjøre oss flere tanker der og da (vi heller), og vi fór forbi, men det ensomme treet gjorde altså såpass til inntrykk, at jeg måtte bare nevne det...
Skiløypa var ikke spor-satt, men det gikk så det susa på smørefrie ski uansett
Da vi kom til Buvatn, var det skuterspor på kryss og tvers. Vi fulgte det som gikk i riktig retning.
Reinsdyra hadde vært i området så det var hardtråkka overalt, og den skiløypa jeg trodde jeg kunne følge tilbake mot Grunntjern, viste seg å ikke være oppkjørt likevel
Da gjorde vi kort prosess og fulgte Vassfarvegen tilbake mot parkeringsplassen.
Reinen hadde gjort det samme, så hundene ble hefta med snusing - og å spise reinsdyrbæsj.
Nå i ettertid har jeg lest at bæsjen til drøvtyggere kan være næringsrik og full av B-vitamin, så jeg våger å tilstå at de konsumerte en hel del lort denne dagen.
Før vi kom tilbake til bilen, oppdaga vi at det var kjørt opp skuterspor ned på Grunntjern, så vi slapp å følge vegen så veldig lenge 😅
Sola hadde gått ned. Det var var bare så nydelig - med ett slørete tåkelag over isen.
Det er egentlig helt greit å gå der det er flatt!
Sporet fulgte land, og vi endte opp akkurat der vi hadde tenkt oss.
Det ble en fin runde på omtrent ei mil, og ingen av oss rakk å bli fullstendig utslitte etter turen. Det eneste jeg hadde å klage over, var ei vond tå.
Jeg måtte stoppe på heimvegen for å ta ett bilde utover Buvatn. En skulle jo vært der utpå fremdeles, så fint som det var! Jeg har tilgode å gå på ski i mørket, men det skulle være lett å gjøre noe med. Vi får satse på en skitur under stjernene ved neste fullmåne..
Dagen etter ble det en liten skitur rundt omkring i Bergheim, før jeg skulle på jobb. Vi gikk i hardtråkka hjortespor til Tjedndalen, og deretter en runde i Bergheimkroken.
Lørdag hadde jeg tatt meg fri for å få være med på Tægerbinding-samling i Hedalen!
Jeg sto opp "grytidlig" for å lufte hundene, ordne med niste og gjøre meg klar for kjøreturen, som tok ganske akkurat 1 time og 15 min på fint vinterføre
Klokka var ikke mange minuttene over 10, da tægeren ble lagt i bløt! Sju damer hadde tatt turen til Fjellsyn, noen var nybegynnere slik som jeg, mens andre hadde drivi med dette i 30 - 40 år. Det var utrolig dyktige og koselige damer!
Min "sidemann" dreiv egentlig mest med kurvfletting og jeg fikk se bilder av arbeidene hennes. Det var flotte ting ho hadde lagd.
Det er moro å se hva disse Hedals-damene driver med. Tægerbinding er jo ett rødlista håndverk, men i denne vesle bygda er det flere damer som behersker kunsten - og de er hjelpsomme og inkluderende - tilogmed mot meg som er halling!
Vår gode læremester Bjørg, la sitt eget arbeid til side og viste meg hvordan jeg skulle gå fram for å lage en kant på "lompefatet" mitt. Før vi skiltes denne lørdagen, sendte ho med meg tæger så jeg skulle ha noe å arbeide videre med.
En slik raushet er rett og slett rørende. Jeg VET hvor mye arbeid som ligger bak sanking av tæger.
Jeg hadde så lyst til å binde mer i dag, men tida strakk ikke til.
Istedet ble det litt gulvvask, litt strikking, litt spinning, litt leire-arbeid, turer med hundene -
og søndagstur til mamma som var i storform!
Og plutselig var det mandag igjen...
Ett rådyr har spankulert over gjerdet og rundt i tunet i natt, og den bortglemte Blånissen hadde litt av hvert han skulle ha sagt.
