Kyrkje-sundag

Lørdag var siste arbeidsdag før ferien.

Klokka 18.10 samme dag, signerte vi turboka på Rikansrudkamben.

 Det krydde av illsinte småfluer, og kjeften til Tassen klapra i ett sett, men jeg var kjempefornøyd over å ha gått på ukjente stier.  Med å ha fullført den relativt bratte turen OG finni cachen!

Det regna skikkelig da vi begynte å gå oppover, men sola varma veldig godt innen vi nådde toppen...

2,3 km sto det på skiltet - mens endomondoen viste 1,67 - vi tok noen snarveier her og der, for det var mange sykkelstier i den bratte lia - folk er gærne som sykler her!!! - det var ett fall på omlag 300 høgdemeter!

Dette er altså en helt normal turløype i Hallingdal...

SMAKEN AV SOMMER...

Jeg serverte hønemor de første markjordbæra jeg fant - men tro nå ikke de var bra nok!

Nå har ho heldigvis forsynt seg av både havre og pellets, og gjort ifra seg utafor reiret - så ho veit vel hva ho driver med. Halvgått løp!

***

Idag hadde jeg satt klokka på vekking - bare for å kunne sove videre.

Sånn er det å ha ferie :-)

Jeg hadde ingen spesielle planer for dagen, men brukte så og si hele feriebudsjettet da jeg fylte dieseltanken full...

Jeg kjørte avgårde på måfå. Peila meg etterhvert over i retning Vassfaret, og plutselig møtte jeg Bjørn som kom derfra.

Og rett som det var, blei vi enige om å ta en liten fjelltur sammen!

Høgdefjell.

 Himmelsk vakkert -

og himmelske dufter fylte marken..

Og vi satte kursen mot "Godvasskarkjerka".

Vi var litt i tvil med tanke på Mathisens hukommelse, men vi fulgte etter ham, hakk i hæl...

Han hadde jo vært i kirka for 1,5 uke sia.

Og sannelig - sannelig -

- plutselig sto vi ved inngangen!

 

Bjørn foreviga ett merkelig, vantro ansiktsuttrykk på oss tre...

Nalle ville ikke være her inne, men Tassen og jeg måtte se oss omkring.

Ingen levende sjel vet hvem som malte dette korset.

Eller hvorfor.

Vi kraup igjennom, men likte oss ikke helt her inne..

Fra utgangen på andre sida - var det stupbratt både opp og ned

- så vi måtte gå tilbake den samme vegen som vi kom.

Bare fantasien setter grenser, og jeg tror det har bodd fredlause her.

- antagelig ikke gudlause...

Nalle syns han hadde venta en evighet på oss.

 De hadde satt seg til å vente, på en høyde ovafor kjerka.

Man kan såvidt skimte den utilgjengelige "utgangen" herfra.

Under den steinrøysa ett sted, ligger altså Godvasskjerka...

 Det var ei skikkelig steinur. Utilgjengelig, og så og si umulig å finne på egenhånd.

Så tusen takk til'n Bjørn - detta syns jeg var veldig stas!

På tilbaketuren gikk vi oppom varden på Høgdefjell.

Bare 1055 moh, men med flott utsikt :-)

Vi (jeg) signerte tilogmed turboka, før vi loffa tilbake.

To, tre timer hadde vi kanskje brukt på turen, jeg veit ikke helt.

 Men Bjørn sa likevel ikke nei til å bli med nedom vinterboligen til "Vassfartrollet", han som budde i Dølahytta i sommerhalvåret før i tida.

Det kunne vært artig å snust litt mer i Ola Øibakken's fotspor.

Siden det var søndag, og vi var i den rette stemningen - sa den godeste Mathisen JA til å følge med meg til Trevasskyrkja i Svartvikfjell!

Vi parkerte ved Søbekkseter, og fulgte den blåmerka stien innover mot Surtind. Etter omlag en km eller to, tok vi av stien og gikk opp på Svartvikfjell.

Dette hadde jeg selvfølgelig ikke hatt den ringeste anelse om - hvis det ikke hadde vært en geocache her.

Men det var det - og vi fant den "lett" :-)

Så mens gutta venta utafor (Tassen lettere sjokkert over å bli forlatt av meg)  -

- tente jeg ett lys inni kyrkja og tenkte litt på'n Ola.

På toppen av Svartvikfjell, tok vi oss tid til å beundre utsikten igjen.

Fjellet rager såvidt over 1058 moh, men siden det er få høye fjell i nærheten, blir utsikten vid.

Søndagens siste høydepunkt, ble middag og dessert på Nor Kro.

TAKK  FOR  I  DAG.

Ut på eventyr

Det var langt på dag, før jeg kom meg avgårde på mandag. 

Jeg var litt i tvil om hvor vi skulle reise, fordi det var ganske varmt...

En mulighet, var en liten fjelltur ved Haglebu, der ligger det fremdeles en cache og venter. Men på Haglebu blåste det såpass mye, at vi fortsatte ned mot Eggedal.

Dermed blei dagens mål ANDERSNATTEN 

Det gikk greit å finne fram til parkeringsplassen ved Andersnattjern, og derfra var det bare å følge den blåmerka stien.

Den vakre myrulla sto tett i tett langs den velbrukte stien. men det var lett å la seg lure.

Plutselig kom "de" krypende og prøvde å gripe tak i en stakkar...

Så vi skjønte fort, at her var det særs viktig å holde seg på den smale sti

Oppover bar det, jamt og trutt - mens sola steikte.

Ikke var det mye vann å finne heller, så jeg tror gutta mente denne turen hadde gått litt for langt, på en måte...

Etter ei lita kvil, satte vi igang med den siste etappa.

Det var to muligheter til topps - en bratt og en veldig bratt

 Vi valgte selvfølgelig IKKE den bratteste stien, men den var bratt nok.

 Godt merka.

Det første vi gjenkjente, var Sigdal Kjøkken og Norefjell.

 Lengre framme så vi varden.

Det var ganske spesielt å stå her oppe.

Jeg var glad jeg hadde med speilrefleksen denne gangen også.

Den er tung å "dra på" og jeg blir alltid stiv i nakken av å ha den slengende rundt halsen - for jeg MÅ bare ha den lett tilgjengelig...

Nå var Nalle sliten - men målet var enda ikke nådd.

 Jeg forklarte ham at han kunne ligge der å se på utsikten, og passe på sekken, mens Tassen og jeg gikk videre for å finne cachen.

Hele sju prestegjeld kan man se herfra.

Vi fant cachen ganske lett, vi :-)

Og så måtte vi beundre utsikten herfra også.

Både Soneren og Krøderen i ett jafs.

Nå som vi var på toppen, og kunne nyte sola - 

trua den med å forsvinne bak mørke skyer.

Nalle satt og venta på oss, for ham var det likegyldig om sol skinte eller ei.

Vi gikk tilbake til varden, jeg signerte gjesteboka og tok det obligatoriske bildet.

Andersnatten, 733 moh

....eller kanskje dette er topp-punktet på 733 :-)

 Det var ikke så nøye.

Det var igrunn viktigere å komme helskinna ned igjen!

 Det gikk så fint, atte.

Som så mange ganger før, blir jeg gledelig overraska over hvor bratt det egentlig var oppover - når vi går nedover...

(enda det egentlig ikke er såååå bratt!!!)

Men det var iallefall helt greit å komme ned til tjernet igjen, og ta seg en slurk, selv om både himmel og Andersnatt speiler seg :-)

Det var en kjempefin tur, som virkelig anbefales liten og stor! 

Jeg kan vel si det var takket være geo-cachinga at jeg fikk det ekstra dyttet for å ta turen hit, selv om denne natten har fasinert meg de gangene vi har kjørt forbi.

Jeg tenkte jeg fikk plukke med meg noen bokser til, når jeg først var på disse kanter - så neste stopp blei Strandefjorden Sommerteater. Der hadde jeg ikke vært på ca 35 år.  Da var det fest, og Unit Five var det store trekkplasteret. Nå fant jeg en liten boks - og var strålende fornøyd med det.

I Lauvlia er det som om tida har stått stille...

 Dette var  Inga og Theodor Kittilsens hjem, deres Soria Moria.

Jeg kom for å finne en cache, og den fant vi - men jeg lovde meg selv å ta turen tilbake hit i åpningstida. Jeg var her på omvisning en gang for lenge siden, men gjør det gjerne igjen. For dette er virkelig ett helt spesielt sted.

Tenk å ha så fine mandager!

Arbeidsdagen er lang på tirsdager, men så har jeg jo som regel onsdagsfri. I dag var det endelig en regnværsdag attpåtil! Det trengtes.

Blomster og trær fikk vann ...

  - og Theodoren min, han fikk sommersveis.

 Tassen var litt skeptisk...

Grom har det etter forholda bra.

 Ho ligger standhaftig på egga sine, jeg veit ikke hvor mange, men ho ligger nå der - og har knapt tid til verken å spise eller drikke.

Spenningen og forventningen stiger for hver dag som går.

Tre arbeidsdager til nå, så er det ferie...