I ekte bjørneterreng

Morgenen etter kjørte vi over til Hedalen og inn i Vassfaret.

Vi skulle gå til Festningen igjen, og vi visste av erfaring at det kunne ta sin tid.

Vi kom oss gjennom det endeløse hogstfeltet.

Det gikk egentlig overraskende greit.

Vi fant en velkjent sti, og alt var fryd og gammen.

Amen

 

For så lett skulle det ikke bli denne gangen heller!

Dette er fin, gammel gammelskog 😅

Det er bratt, ulendt og spennende terreng - som passer best for firbeinte 

Her og der finns merker som indikerer «sti», men det er god avstand mellom dem.

Første gang gikk jeg var her, gikk Bjørn og jeg nærmere Rauhåkenbekken,

 deretter har Tove og jeg gått våre egne veier to ganger, og vi følte at NÅ skulle det være piece of cake.

Det er bra vi var optimister!

Når en er omtrent halvveis, begynner utsikta å bli bra

Vi var dessuten helt sikre på at vi var på rett side av den rette storsteina steinura, 

det finns nemlig flere av dem oppi her.

Vi er enige om at det lønner seg å ta det litt med ro i dette bjørneterrenget

Nyyyyte naturen

 

Været var ideelt for «fjellklatring», lettskya og litt vind som holdt insekter unna.

Hva mer kunne man be om?

Jo, det var det å finne hiet, da…

Tove slo seg tilslutt rett ned i ei tue av bjønnaskrubb, eller bikkjebær eller hesteskrubbe. Andre navn som er brukt på den fine planta er kjerringbær, tussebær og trollbær…

Artige navn, men Skrubbær er vel det navnet jeg har lært. Bæra er spiselige, men smakløse. Kanskje bamsen likte dem? Det vokste ihvertfalll masse av dem ved inngangen til hiet 😊

Den fantastiske utsikten blei beundra av alle sammen

Her ses Aurdalsfjorden, Hangen, Sæterknatten og fjella bak.

 Og deler av det stygge hogstfeltet vi hadde traska gjennom…

Etter at vi hadde fått att pusten og maten var spist, måtte hiet fotograferes og dokumenteres. 

Igjen. Sånn er det bare 😅

Innerst inne i hiet, er bosua. 

Det er litt kronglete å ta seg innerst inn der, forbi store kantete steinheller, men de ligger stødig.

 

Det er så luftige nødutganger, at en får ikke klaus 😅

Og «veranda-døra» står alltid åpen

Tølle fikk seg en liten blund utpå balkongen, før vi forsøkte oss med dagens første gruppebilde;

Her er vi igjen - nesten to år siden sist! 

En kommer seg alltid ned att på ett eller anna vis. 

Det er da en kan ta seg i å lure på hvordan i all verden en kom seg opp 😅

 

Sporhundene var i villrede noen ganger, og det var ikke alltid greit å vite om en skulle gå over eller under eller rundt rotvelter, verken for liten eller stor 

Mjukt og godt å sitte nedpå litt på mosekledde steiner.

Alt i alt er det en veldig fin tur likevel, uansett hvordan en vrir og vrenger på seg.

Detta ska vi gjøra meire, eller hva, Tove?

Dagens andre gjøremål, i år som i forfjor, var en dukkert i Aurdalsfjorden. Det er slikt en går og fabler om når en træler litt oppi steinura…

Nå var det lite vatn og skrekkelig lang-grunt, men det fikk stå sin prøve.

Etter ei liten stund var vatnet svært så behagelig, og sola var barmhjertig og varma bittelitt, 

så vi plaska fornøyde omkring som små gåsunger…

Det blir sikkert flere turer opp i Festningen, vi har liksom en slags dragning opp til dette hiet som ligger på omtrent 900-950 moh…Neste gang skal vi kanskje karre oss helt opp på Dyttholfjellet? Det er jo ikke så langt unna toppen. Det skal visst være veldig fint der oppe, ifølge Tor Ola og Bjørn…

TiurJohan var ikke heime denne gangen heller. Det var synd, for vi skulle hatt en prat med ham.

Han hadde sikkert kunnet fortelle noe om denne stokkebåten som ligger nedom demningen. Jeg mener å ha lest om den i Hedalen.no, men finner det ikke igjen.

Den er ganske spesiell!

Da vi kom heim denne kvelden, skinte fremdeles sola. Himmelen var blå og Yr lovde oss en ny og fin morgendag…