Veslefjell-runden

Det er litt lengre å kjøre opp til Veneli enn det er til Turufjell, men jeg gjør det lell…

Det er bompenger også opp til Veneli, men utgangspunktet for tur er mye bedre, syns nå jeg, 

så den prisen er verdt å betale.

Etter søndagens lille snøstorm, lå Eventyrløypa der, ekstra eventyrlig. 

Uten spor etter andre enn hare, rype og orrfugl.

Tølle og Findus var sikre på at det hadde vært lundefugl på skitur også.

Det var vindstille og perfekte forhold, og Bjørn var nok glad han hadde blitt med 😎

Raufjell i bakgrunnen

Disse to koser seg ekstra mye, det er lett å se! 

Og jeg er så glad i mitt gamle Non-stop magebelte. Tølle bruker Nalles gamle kjørestrikk, og Findus fikk ny i fjor. Jeg finner ingen av dem på Nonstops hjemmeside, så det er vel utgåtte produkter, men jeg er veldig fornøyd med det jeg har - og det er holdbart utstyr. 

 

Det hadde føyka mye, og skisporet var "blåst vekk" på mange partier. 

Vinden hadde tatt noen morsomme avledningsmanøvrer og skapt fantasifulle mønster i snøen.

 

Ulvelavet lyste opp på de gamle furugaddene.

Jeg måtte google da jeg kom heim;

Ulvelav (Letharia vulpina) er en busklav i familien Parmeliaceae som i Norge finnes hovedsakelig i indre strøk av Østlandet. Ulvelav vokser på gammel furugadd og greiner på eldgammel krokfuru i høyereliggende, lysåpen og kontinental furuskog. Den kan også vokse på gammel bjørk, vindskier, tak og gjerdestolper i områder med større overskuddspopulasjoner. Den utpreger seg med sin klare svovelgule farge. Ulvelav er giftig (inneholder vulpinsyre) og har i tidligere tider vært brukt som gift i ulveåte, derav navnet.

Rødlistevurdering; Skogbruk og vedhogst ifm. med hytte- og friluftsliv i naturskogsområder bidrar til reduksjon i substrattilgang og utgjør negative påvirkningsfaktorer også i dag. Skogbruket er imidlertid oppmerksom på arten, og den tåler mye lyseksponering i forbindelse med hogst. Svak rekruttering av egnet, eldet substrat begrenser populasjonen i nåtid og fremtid.

Vi nærma oss Turufjell …

Da ble det med ett noen spor etter andre mennesker, men vi lot oss ikke skremme.

Gubben og gamla og lundehundene 😊

Vi satte kursen beint imot gapahuken, for å nyte varmt drikke og dagens siste solstråler

Det var nok godt for små hundelabber å kvile seg litt også

Jeg må virkelig erkjenne at denne gapahuken ved Olastjern sto på rett sted!

Findus er en sånn som kan sitte og se på utsikten i timesvis ( ehh, minutt-vis😅),

 Tølle holder seg nesten bestandig nærmere sekken for å passe på nista, slik Nalle engang lærte ham.

Fin utsikt fra gapahuken opp mot Kristnatten - og en bitte bitteliten nymåne!

Da sola gikk ned, blei det brått ganske kjølig over myrene på Torget

Det var helt nydelig i fjellskogen

Jeg kjente en ørliten, voksende uro i magen - ettersom det blei mørkere og mørkere. 

Vi hadde lang vei tilbake, og synet til Bjørn er ikke som det engang var...

Jeg måtte selvfølgelig ta en liten stopp for å beundre utsikten ned i Vassfaret uansett.

...og utsikten i motsatt retning, rett opp på Veslefjell

Herfra er det nesten bare nedoverbakke gjennom skogen ned til Veneli, og Bjørn hadde forsvunnet før jeg fikk sukk for meg. Nedkjøringen gikk overraskende bra; ingen knall og fall denne gangen heller.

Skiløypa er stadig innom Naturstien, her går den forbi den koselige Veneli-seter

Etter omlag 12,5 km var vi nede på vegen igjen, og ringen var sluttet.

Klokka var nesten 16.30, og gradestokken i bilen viste -16,5.

Og mens vi sto og hadde av oss ski og ryggsekk, kom traktor'n og fresa vegen for oss 

- og jeg var sjeleglad vi slapp å møte på den nedi den smale vegen.

Ekstremt god timing på det meste, må jeg si!

Takk for turen, på en helt vanlig mandag 😊

Halvveis i januar!

Nå har alle nissene takka for seg og reist tilbake til sitt.

Lussia var i det spandable hjørnet og høsta alle de siste tomatene før ho tok på nisselua og gikk.

Det henger fremdeles noen grønne tomater på busken, så den ble stående att i stueglaset, for å vente på vårsola.

De 12 røde tomatene endte i gryta samme kveld!

Mandag var hverdagen der igjen, men tirsdag og onsdag hadde jeg fri.

 Sola skinte, og ti ville hester kunne ikke holde oss innendørs 

Bjørn og Oddvar har gått opp vegen over skardet på truger, og det gikk utmerket å gå til fots.

På vegens høgeste punkt, nådde vi att sola  😎

Herregud det var deilig å kjenne solstråler i fjeset etter seks uker i "mørket"

Det var skrekkelig masse tråkk av elg og hjort i den bratte lia. Det er utrolig hvordan de tar seg fram, og overlever på kvist og greiner

Vi fortsatte i trugespora så langt vi kom. 

En skikkelig fin vinterdag, var det - og vi gikk hele veien uttom Geitsund, og fulgte bygdevegen tilbake. Det blei en god runde med masse å snuse på, og Tølle og Findus kunne ta kvelden med ro -

 mens jeg var på spinnekveld hos Else

Så kom onsdag med enda finere vær.

Endelig en dag med passelig temperatur for slike som oss! 

Hjemme var det 14-15 kuldegrader, men da vi parkerte ved Grunntjern på Trytetjernåsen, var det -4 

og jeg kunne kjenne sola varme! 

Hoppende glade la vi i vei uten å bry oss om hvor turen ville gå 😄

Veldig fint dekorerte skilt, som ga oss en pekepinn om retningen

Denne gapahuken dro vi straks kjensel på, og vi måtte gå bortom, sjøl om jeg ikke hadde med meg verken vått eller tørt på turen.

Det var ulikt oss, men vi hadde ikke gått mer enn ett par km omtrent, så ingen var vel egentlig sultne.

Etter å ha snust litt omkring inni Bergahuken, gikk vi tilbake til skiløypa

og over de flate myrene.

Ved neste kryss valgte vi å gå mot Buvatn 

Hundene var i kjempeform, og de trakk stort sett i samme retning 

Det er den flateste skituren jeg har gått noen gang, tror jeg - men det var jo idyllisk, da! 

Det sto ett lite grantre, litt for seg sjøl på store myra, og stura  😳

Harepusen hadde hoppa elegant forbi og inn til de store trærne, uten å hilse på stakkaren.

Hvis treet får vokse opp, blir det ett fint gjemmested en vakker dag, det tenkte nok ikke haren på. Vi hadde ikke tid til å gjøre oss flere tanker der og da (vi heller), og vi fór forbi,  men det ensomme treet gjorde altså såpass til inntrykk, at jeg måtte bare nevne det...

Skiløypa var ikke spor-satt, men det gikk så det susa på smørefrie ski uansett 

Da vi kom til Buvatn, var det skuterspor på kryss og tvers. Vi fulgte det som gikk i riktig retning.

Reinsdyra hadde vært i området så det var hardtråkka overalt, og den skiløypa jeg trodde jeg kunne følge tilbake mot Grunntjern, viste seg å ikke være oppkjørt likevel

Da gjorde vi kort prosess og fulgte  Vassfarvegen tilbake mot parkeringsplassen. 

Reinen hadde gjort det samme, så hundene ble hefta med snusing - og å spise reinsdyrbæsj.

Nå i ettertid har jeg lest at bæsjen til drøvtyggere kan være næringsrik og full av B-vitamin, så jeg våger å tilstå at de konsumerte en hel del lort denne dagen.

Før vi kom tilbake til bilen, oppdaga vi at det var kjørt opp skuterspor ned på Grunntjern, så vi slapp å følge vegen så veldig lenge 😅

Sola hadde gått ned. Det var var bare så nydelig - med ett slørete tåkelag over isen.

Det er egentlig helt greit å gå der det er flatt!

Sporet fulgte land, og vi endte opp akkurat der vi hadde tenkt oss. 

Det ble en fin runde på omtrent ei mil, og ingen av oss rakk å bli fullstendig utslitte etter turen. Det eneste jeg hadde å klage over, var ei vond tå.

Jeg måtte stoppe på heimvegen for å ta ett bilde utover Buvatn. En skulle jo vært der utpå fremdeles, så fint som det var! Jeg har tilgode å gå på ski i mørket, men det skulle være lett å gjøre noe med. Vi får satse på en skitur under stjernene ved neste fullmåne..

Dagen etter ble det en liten skitur rundt omkring i Bergheim, før jeg skulle på jobb. Vi gikk i hardtråkka hjortespor til Tjedndalen, og deretter en runde i Bergheimkroken. 

Lørdag hadde jeg tatt meg fri for å få være med på Tægerbinding-samling i Hedalen!

Jeg sto opp "grytidlig" for å lufte hundene, ordne med niste og gjøre meg klar for kjøreturen, som tok ganske akkurat 1 time og 15 min på fint vinterføre

Klokka var ikke mange minuttene over 10, da tægeren ble lagt i bløt! Sju damer hadde tatt turen til Fjellsyn, noen var nybegynnere slik som jeg, mens andre hadde drivi med dette i 30 - 40 år. Det var utrolig dyktige og koselige damer! 

Min "sidemann" dreiv egentlig mest med kurvfletting og jeg fikk se bilder av arbeidene hennes. Det var flotte ting ho hadde lagd.

Det er moro å se hva disse Hedals-damene driver med. Tægerbinding er jo ett rødlista håndverk, men i denne vesle bygda er det flere damer som behersker kunsten - og de er hjelpsomme og inkluderende - tilogmed mot meg som er halling! 

Vår gode læremester Bjørg, la sitt eget arbeid til side og viste meg hvordan jeg skulle gå fram for å lage en kant på "lompefatet" mitt. Før vi skiltes denne lørdagen, sendte ho med meg tæger så jeg skulle ha noe å arbeide videre med.

En slik raushet er rett og slett rørende. Jeg VET hvor mye arbeid som ligger bak sanking av tæger.

Jeg hadde så lyst til å binde mer i dag, men tida strakk ikke til. 

Istedet ble det litt gulvvask, litt strikking, litt spinning, litt leire-arbeid, turer med hundene - 

og søndagstur til mamma som var i storform!

Og plutselig var det mandag igjen...

Ett rådyr har spankulert over gjerdet og rundt i tunet i natt, og den bortglemte Blånissen hadde litt av hvert han skulle ha sagt.