Blodig alvor, nesten.

I kveld var Gutta Boys ute på ett spennende eventyr. De skulle leike ettersøkshunder ute på oppdrag!

Nalle og jeg var ute på søk etter ett skadeskutt rådyr. Jegeren forklarte hvordan han oppfatta situasjonen før og etter skuddet,  hva slags kaliber han brukte,  avstand til dyret og i vilken retning han trodde det forsvant . . Det skal alltid gå minst to timer før ett ettersøk settes igang, og denne skadeskytingen hadde skjedd for ca tre timer siden. 

Nalle kom fort på sporet av dyret. Det første skuddet viste seg å være bomskudd, men det andre skuddet hadde truffet dyret i låret eller i noe – det kunne vi lese ut av en hudbit Nalle fant i området (OBS - bruk kort bånd - ikke la hunden spise det den finner!)  Nå forsto vi hvor viktig det var å følge nøye med på alt hunden gjorde, og kikke grundig etter tegn i terrenget som kunne gi oss opplysninger om hvordan dyret oppførte seg – hvor - og hvor hardt det var skadd . .  Så var det bare å følge sporet uten å si ett ord.  Man skal for all del ikke skremme ett skadd dyr unødig. Ett vettskremt dyr med sønderskutt fot kan komme langt før det gir opp.

Nalle var veldig ivrig og lett å følge. Han kryssa bekkene målbevisst , men gikk mye på overvær ellers i det ulendte skogsterrenget. Farten var fin,  skytteren som fulgte bak, var nok ikke mer andpusten enn at han kunne skyte blink, trur eg.

Kango og Berit fikk beskjed om påkjørsel av ett dyr ett par hundre meter sør for ei bru.  Det var bare å sette i gang å lete etter skadestedet, og å finne ut mest mulig om dyret og dets bevegelser. I slike situasjoner kan folk ha fått sjokk og være fullstendig i "ørska", og da får man lite å gå ut ifra. Ekvipasjen fant lykteglass og spor, og etterhvert mageinnhold (noe ble oversett og noe ble spist . . )

På ett sted ble Kango stående å være. Der hadde tydeligvis dyret liggi, inntil det ble skremt opp av noe. Ett dyr med sprukket magesekk lider og velger den letteste veg – og det søker gjerne mot vann. Kango tok sporet igjen, kryssa grusvegen og fant "dyret" ved en bekk i utkanten av ei lita myr.

FLINKE GUTTER!!!

Dette var innmari realistisk og lærerikt!  Skal si vi får mye å tenke på, hvis vi må ut i ekte ettersøk-oppdrag. Vi veit nok ikke helt hva vi har begitt oss utpå, men spennende er det – og vi er villige til å lære. Tusen takk til Arne som er så hjelpsom, som legger slike spor og gir oss mange gode råd!

 

Noen andre som er lærevillige, det er Lise og Birko.

Birko er en dreven drever på 8 år, og han har jakta mye rådyr. Lise har tenkt å ta jegerprøva, men akkurat nå hadde ho lyst til å prøve Birko på blodspor. Onsdag møttes vi ved Trytetjern, og etter at jeg hadde lagt noen korte blodspor, gikk vi en tur sammen. En riktig så fin høstkveld var det! Skytterbanen ligger like ved, og disse gutta bryr seg døyten om det smeller rundt øra. Jeg hadde lagt altfor korte spor! Birko gikk med snuta nedi lyngen presis der jeg hadde dryppa blodet, og han fant enkelt og greit fram til godbitene ved sporslutt hver gang. Han kan gå spor, det visste vi jo egentlig, men det var så moro å se at han fulgte nøyaktig bare det sporet han blei satt på! Her går det jo stadig både rådyr og andre vellluktende hunder. Ja, detta ska me gjera meire!

 

HJERTE-KNUSERE

En smule skeptisk med det samme, det var vesle Mari.

Men med Nallen sin under armen, satte ho seg ned på trappa for å spille litt keybord for Nallen min. Så smilte ho forsiktig da Nalle dansa for henne.

Da vi gikk tur – da stålte frøkena! Ho turde nemlig å leie Nalle helt aleine, og vi gikk att og fram, og att og fram. Lykken blei om mulig enda større da både mamma og bestefar fikk se hvor flink og modig ho var.

♥  

♥  Nalle fikk minst to avskjedsnusser før de skiltes ♥