Le grand finale -

og norskere enn den, kan det knapt bli!

 

Det regna da vi dro fra Bergheim på fredag, men været bedra seg raskt. På golingsfjellet titta sola fram, og 1. stopp på turen blei ved Hegge stavkirke i Valdres.

 

“bare reis, mutter’n – vi blir her”

Valdresflya i solskinn!

Fy “flate” – det er flott over der.

Og når man attpåtil kan beundre reinsimler og små kalver….ja, jeg kunne ha sitti her hele dagen, tror jeg!

Neste stopp ble Ridderspranget i Sjoadalen. Vi var her for mange år siden, og alt var som før. Og historien om ridderen Sigvat fra Valdres som røva den vakre Skårvangs-sole fra den mektigste ridderen i Gudbrandsdalen, er stadig like facinerende.

Her tok Sigvat jenta under armen og hoppa over. Våpensveinen hans hoppa etter, men Sigvat stoppa og dytta han uti fossen. Da gudbrandsdølene såg hva han var i stand til å gjøre, fulgte de ikke etter…

Etter en lang ferd mot nord, fant vi endelig fram til Frya leir i Ringebu.

Lapphundklubben skulle arrangere MH-beskrivelse her denne helga, og siden jeg er med i styret i brukshundgruppa, skulle jeg hjelpe til med diverse aktiviteter. Men pga sykdom og andre uforutsette ting, var det ikke mulig å skaffe nok figuranter, og dermed måtte MH’n avlyses. Dette ble klart seint torsdagkveld.

Ganske fortvila ringte jeg Gry, og sa vi måtte avlyse turen. Eller…?

Nei, turen måtte da ikke avlyses  

Gry og Tjorven var allerede på plass da jeg svingte inn i leiren... Gry var utstyrt med splitter nye fjellstøvler, og ett usedvanlig godt humør.

Gry og jeg fikk hele befal-brakka for oss sjøl, nesten!

De seks polske fiskerne vil knapt bli husket, og deres skjebne er ett mysterium for oss den dag i dag.  Og jeg tror vi skal være sjeleglad for at det ikke var en lapphund i hvert rom.

 Vi sov som stein i de gode sengene -

“Frya leir ble bygget av tyske styrker og var ammunisjonsdepot under andre verdenskrig. Etter krigen ble det også brukt av det norske forsvaret som ammunisjonsdepot.

Når det er fullmåne på en torsdag, kommer det et spøkelse ved midnatt…Det er den tyske general Heinrich von Apfelströdl som viser seg og spankulerer rundt på området, han leter etter skiene sine”  - slik står det skrevet på Fryas hjemmeside

- men jeg tror generalens skistøvler sto i skapet mitt.

 

Frokost på Venabygdsfjellet en lørdagsmorgen– slå den!

Vi gikk ikke langt før vi tok første stopp. Tassen og Tjorven var opptatt med sine gjøremål, mens Nalle slappa av sammen med oss “jevnaldrende”.

Men da vi kom til ei snøfonn, blir alle som barn igjen.

Det blei tid til ei matpause her også…

Så fortsatte vi på stien og var bortom alle de vardene vi såg, og det var ikke få!

Flott utsikt i alle himmelretninger

Her er vi ved den 23. varden eller noe sånn. Turen tok ca 2.5 time med innlagte pauser.

Turen var egentlig akkurat passe på en formiddag. Terrenget var “lett-trødd”, naturen fantastisk og selskapet absolutt fabelaktig.

Etterpå smakte det deilig med lunsj på en liten kafè i Hundorp. Og kaffe og hjemmebakte kaker. Himmelsk

Gry og jeg er enige om det meste, hundene likeså. Ikkeno’ stress, masing eller kjefting.  Og Tassen fikk være den ubestridte lappe-leder…

Utpå kveldingen tok vi turen til Ringebu stavkirke. Helt ubeskrivelig vakker!

Vi rusla rundt i bygde-Noreg

-og mora oss til en viss grad, av Vekkomsvegen som var skylt vekk…

Etter å ha rusla rundt i Ringebu sentrum, spiste vi selvfølgelig kinamat STORE porsjoner, og banandessert til slutt. Gudhjelpeseg så godt. Og hundene var så slitne, de orka ikke snike engang!

Vi var i seng lenge før midnatt, og oppe igjen før gauken gol. Gry var som vanlig superkjapp med å pakke seg ut, og avskjeden kom som vanlig brått på meg  - som er av det litt tregere slaget på morrakvisten.

 

Dagen starta med regn, men Yr lovde bedre vær. Dermed ville jeg ta Valdresflya tilbake også. Og nyte hele turen

Selv om superlativene hagler, var det duskregn i Heidal. Men da jeg stoppa og spiste frokost i Randsverk, begynte sola å titte fram.

Neste stopp blei i Besstrond. Der “fant” vi en fin varde på en topp.

Det var flere varder på toppen, og i den ene varden lå det ei død mus. Da Tassen begynte å plukke ned steiner for å få tak i musa, gikk vi ned igjen…

Dette er ment som ett turtips til deg, Gry. Det er fint å parkere ved “butikken” 

Jeg stoppa på flere rasteplasser, bare for å beundre utsikten.

Her på vegens høgeste punkt, låg det ganske mye snø. Tassen undra seg like mye som meg, over å se kvite måker her oppe i alt det kvite.

Da vi kom til Bitibua, blei det kaffe og lappe-pause.

Og en liten fjelltur til…

Det blomstrer og gror godt her over i 1000m høyde

Og vardene vokser som paddehatter.  (…nå forstår jeg hva du mente, Gry)

Her ble vi sittende og beundre Bitihorn og trafikken på rv 51.

Deretter kjørte vi strake vegen. Nei, jeg tok en liten avstikker for å finne ut hva Herangtunet var, men det fant jeg ikke ut(!). Og så ble det jaggu en siste stopp da jeg kom heim til vakre Hallingdal… Jeg avslutta likesågodt ferien min med en nydelig middag på Hoftunkroa på Gol Campingsenter.

Dette blei ei ferieuke jeg kan leve lenge på!