Vi sov fra klokka var 21 til klokka var 9 dagen etter!
Det er bare ett eneste sted i verden det er mulig…og det er her
Frokosten blei servert ute som seg hør og bør.
Det var tidlig på dagen da vi kom ned til Suluvatn, etter å ha fulgt vegen nedover.
Vi skvatt nok til iblant - når svære issvuller sleit seg løs med bulder og brak høgt oppi fjellveggen, men småfuglene, de kvitra like lystig og uanfektet.
Det er vår i Vassfaret!
Det var varmt og godt, og vi hadde liksom hele verden for oss sjøl.
Vi la igjen trugene ved Suluvatn, og fulgte stien videre nedover.
Legg merke til fuglen nederst i høgre hjørnet…
Og snøen hadde visst reist med kobbelet til Nalle. Det lå iallefall ikke her på Odden lengre…
Jeg kunne jo huske feil. Kanskje jeg hadde lagt det igjen lengre ned i dalen?? Det er ikke så viktig.
Bringen lå der og speila seg som den alltid har gjort. Hemlighetsfull og mystisk, på ett vis.
Jeg bare ER. Nyter tilværelsen. Tenker på alt som har hendt her inne. Alle historiene.
I tillegg er det er så ubeskrivelig vakkert og stemningsfullt.
Her kunne jeg vel sitte i timesvis…
Nalle har slått seg til ro, han også. Han bare ligger og ser.
Tassen rusler omkring
undersøker ringer i vann,
og mauren i maurtua…
- det klukker i bekken, mens det buldrer i fossen der oppe i Buvasselvi
Vi må vende snutene heimover. Istedet for å ta samme veg tilbake, bestemmer jeg meg for å følge stien langs Strøselva.
Det går noenlunde greit, det!
Selv om vi ikke akkurat kommer oss tørrskodde over myrene ved Søsterhjemmet…
Når stigningen begynner for alvor, blir snøen dypere og dypere. Og like råtten som den gamle stallen…
Det tordner vilt og hemningsløst i Høgfossen, men jeg våger meg ikke nærme meg kanten.
Jeg orker ikke, egentlig – for nå er det virkelig strevsomt oppover den bratte lia.
Jeg hadde ikke trodd det lå så mye snø her!
Trugene setter seg fast for annenhvert steg. Jeg blir klissvåt. Men det er for seint å snu.
Jeg må ha brukt nesten to timer på den siste kilometeren, og den gleden jeg føler når jeg ser dammen – den kan jeg ikke beskrive.
Tassen har greid seg bra, han er så liten og lett. Nalle og jeg har forhåpentligvis mista noen kilo på tur’n.
Jeg kan jo ikke anna enn å le av dumheten og slitet, når jeg endelig har fått på tørre klær, og sitter trygt og godt i Dølahytta og ser sola gå ned…
Det var nok den siste trugetur denna vinteren!
Hytta blei rydda og sekken pakka, og så vendte vi tilbake til hverdagen.
Jeg var støl ett par dager.
Åhhh, for en fin tur det var likevel… Jeg tar den gjerne oppatt.
OG VIPS – SÅ ER DET HELG IGJEN!
Kanskje på tide å legge igjen en kommentar. Takk for nok et koselig og flott innlegg fra en av turene deres. Er balsam for sjela bare å lese og se bildene fra turene deres :)
SvarSlettSpennende å følge med på kyllingene dine også :)
Her sitter jeg og venter på at snøen skal forsvinne på åsen og satser på at Barfi og jeg skal komme oss ut på tur etterhvert vi også.
God helg! :)
Hei på deg! Koselig med kommentar, det er ikke dagligdags lengre! Det var andre tider før i tida ;)
SlettDet blir godt med vår nå. Her har det blitt grønt i helga! Håper dere fikk dere noen fine turer.