Litt deppa, men ellers bra.

Det ble en litt trist avslutning på påska, dette her. To hunder er sporløst forsvunnet i området vårt.

Jeg får ikke slikt ut av hodet, og føler at jeg må gjøre ett eller anna, for jeg har jo anledning til det.

Tenker med skrekk og gru på at det kunne vært mine hunder. Det kunne det – selv om man selvfølgelig aldri tror det skjer med sine egne…

 

Turvalget var derfor ganske enkelt på søndag – vi måtte gå innover i Todalen.

Todalen er en ganske kjedelig dal. Det snødde tett da vi begynte å gå. Vegen går stort sett under høyspenten, og det knitra og dura såpass i ledningene, at jeg hadde ingen mulighet til å høre noe anna. Men jeg plystra og ropte med jevne mellomrom.

En gang var jeg sikker på at jeg hørte bjeffing.

Så var det bare vingeslaga til en stor fugl som svevde over oss.

Jeg hadde med niste til oss, og Tassen fiksa desserten sjøl

Vi gikk forbi søre Todalsvatnet – nordre Todalsvatnet – og  Lomtjern

før vi snudde og fulgte spora våre tilbake.

Snøværet ga seg etterhvert, og sola kom nesten fram ei lita stund.

Svaneparet fløt fortsatt sakte att og fram i den stille løken.

Jeg så ett spor som kunne vært hund. Det kryssa vegen, forsvant ned en skråning, og blei borte.

Trøstesløst.

Jeg kjørte tilbake og parkerte ved Trytetjern.

Vi gikk først utpå Utsikten. Så at påsketrafikken på rv 7 ved Nesbyen sto omtrent stille…

Det var liksom ingen grunn til å stresse med å komme seg heim, så vi gikk en runde rundt Trytejern også.

Her har det vært liv og røre i påska, folk har pilka, grilla og kost seg. Men de har vært flinke til å rydde opp etter seg. Tassen fant det eneste lille pølsebrødet som var å oppdrive, og stappa innpå i full fart…

Jeg tok en sving innom Thon-grenda også. Rådyra beita fredelig, og jeg stoppa og tok bilder av dem da jeg kjørte forbi dem for andre gang. Beagle og Petit Griffon er rådyrbikkjer..

Det tok en halvtime å komme seg fra Nesbyen til Bergheim, men vi kom da heim.

Gutta Boyz var litt daffe idag!

Da jeg gjorde reint hos kaninene, fikk vi småfint besøk.

Med litt hjelp, spiste Nalle og Tassen frokosten sin tilslutt

Det blei langt på dag før vi kom oss på tur, men gutta hadde vært så trøtte, at jeg nesten lurte på om det var dumt å dra dem med!

Vi var bare litt deppa alle tre, tror jeg – for de fikk opp farten med en gang de fikk snø under beina

Så veldig fort gikk det ikke da, for de første fem km var det bare oppover og oppover!

Først passerte vi ei seter som hadde fått nytt liv og nytt beite. Det var satt opp gjerder, hogd og rydda, det lukta svidd, gammal skog. Her var det folk som satsa med friskt mot.

Så dukka det opp noen idylliske, gamle bygninger.

Dette er vel Slåttastølen, det da.

Her var det fint å ligge litt, mente sjefen…

Da vi kom opp hit i krysset, flata det endelig ut. Og da måtte vi ligge litt og tenke oss om…

Vi gikk bort til nørdre Fjellset for å beundre den fantastiske utsikten til Hemsedalsfjella.

Og så måtte vi sette oss ned litt der i solveggen…

Og nista?? Om jeg hadde glemt den helt???

Rare Nalle.

Se deg rundt!

Vi fikk litt nye krefter etter at nista var fortært, og fortsatte videre bortover.

Så snudde vi ved det jeg antar heter Søre Fjellset. Der hadde det vært folksomt i påska!

Nå var det stille overalt. Tomt og altfor stille.

Det gikk fort heimover igjen. Gutta holdt koken i nedoverbakkene.

Føret var ganske trått, så det hendte de måtte dra meg – og ikke omvendt

Kvile kan de gjøre i morgen, for da er det arbeidsdag igjen.

Jeg ble stående lenge og lytte på stillheten ved Langevatn.

Tvi tvi – imorgen ligger nok Rico og Torry på hyttetrammen sin, slitne og fornøyde.

En liten gladmelding sånn helt på tampen – jeg har bestilt “påske-kyllinger” herfra