JIPPI!!!

 

Tro det eller ei, men Torry blei finni på trammen om morgenen, han!

Akkurat som jeg forutså, nesten!

Det var bare det at Rico var ikke der

Da jeg var ferdig på jobb på igår kveld, tok jeg derfor og en liten tur til Todalen igjen. Vi hadde en mistanke om at han kanskje ville slå seg til ro ved ei hytte. Det er ganske normalt for en sliten rømling…

Jeg fulgte en “ny” skogsveg, og i enden av vegen lå en koselig plass. Men ingen hund og ingen spor. Det het Hølskogen her. Det var en fin skog, som jeg neppe noensinne hadde fått se om det ikke var for Rico…

Så kjørte jeg opp til Thon, og gikk til hytta der hvor hundene hadde feriert i påska. Torry var henta tidligere på dagen. Jeg rusla rundt og ropte litt etter Rico – i tilfelle han holdt seg i nærheten.

Men nei, ingen reaksjon.

Dette var litt av en plass, med utsikt i alle retninger. Og jeg følte meg mer og mer sikker på at han måtte være i nær-området. På bildet under her, ses Rudsåsen i bakgrunnen – der hadde visst noen hørt hundelos en av de siste dagene. Dette må jo være ett spennende område for en hund. Det er liksom ingen vits i å flyge til fjells og slite i halvrotten snø – for her kunne han jage både hare og elg så lenge han orka!

Jeg tror Rico hadde det helt ok, jeg – men det var litt stusselig å tenke på at han var der ute ett sted helt alene nå som natta sèg på…

Det samme tenkte nok eierne hans, for de kjørte den lange vegen opp til hytta den natta!

I dag foreslo jeg for eierne at jeg kunne ta en tur oppå Rudsåsen. Det var nok av steder å leite, og det var selvfølgelig flere enn meg som leita. Greit å ha en slags plan

Vi fulgte vegen oppover. Jeg syns det var mistenkelige spor både her og der… Ei stund syns jeg at jeg hørte bjeffing også, men fant ut at det måtte være ulyder fra noen hogstmaskiner som dreiv på i nærheten.

Sola skinte da vi kom opp til Rudstjednan.

Det gikk noen gamle skispor over isen, og hytta var øde og forlatt.

Da jeg tok opp mobilen for å se på endomondoen, så jeg at jeg hadde mange tapte anrop fra Bjørn. Han hadde vært i Vassfaret noen dager, og jeg skjønte dermed at der kunne han ikke være lengre… Jeg ble forferdelig nysgjerrig, og leita rundt etter mobilforhold så jeg fikk ringt ham opp igjen.

Og omsider fikk vi kontakt.

Da sto jeg med utsikt rett over til den vesle grenda Thon.

Hva har skjedd,  har du finni Rico?  –var det første jeg spurte om…

Og ja, det hadde han!!!

Rico hadde rusla i vegkanten nede mellom bommen og skytterbanen. Bjørn fikk klappe ham, men han hadde jo ikke med seg bånd, og bikkja ville ikke hoppe inn i bilen hans. Så da sto de der, og visste ikke helt hva de skulle gjøre! Heldigvis fikk han kontakt med herr Alm, og dermed løste det seg.

Eierene hadde fått tips av en synsk person, om at de burde holde seg i nærheten. Det er jo litt pussig, og veldig bra - at de ikke var mer enn 10 minutters bilkjøring unna!   Jeg veit det var mange som var grenselaust letta da Rico tok plass i bilen, og de kunne få ham trygt heim igjen.

Rico var sulten og trøtt, men helt i orden

Nalle og Tassen blei veldig ivrige på å spore den siste km før vi kom til bilen.

Det var helt tydelig hvor Rico hadde finni spora våre, og fulgt dem motsatt veg

Da vi kom ned til bilen, fortsatte Ricos spor oppover grusvegen mot bommen. Dette er de søteste spora jeg noensinne noen gang har sett!

Jeg var så  ubeskrivelig letta og glad da jeg kjørte heim.

Vi møtte Bjørn omtrent ved Bromma. Han var på tur tilbake til Vassfaret allerede

Ricos eiere kom innom her i efta, og jeg syns det var kjempestas å få se hunden i levende live. Han lå inni buret sitt, og så veldig fornøyd ut, han også

Nå føler jeg at jeg sprudler over av energi!!!

Kaninene har fått lufta seg til kvelds, og jeg er igang med angorastrikk igjen.

I morgo skal jeg rydde bort påskepynten, og ta meg en lang skitur på fjellet.

Trur eg