-det var akkurat det de hadde kalt facebook-gruppa si…
Allerede i februar hadde de begynt å planlegge så smått, uten at jeg ante noen verdens ting - før disse tre plutselig troppa opp i butikken på fredag!
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da de sto der og sang bursdagssangen, mens de skålte med alkoholfri champis. For det første hadde dagen blitt markert dagen før, på den rette dagen, og den hadde sannelig ikke gått ubemerka forbi i butikken den heller – det hadde nemlig Sjefa sørga for…
- og jeg hadde jobbehelg, så det så! Det var visst såkalt “mini-fårefestival”, og “alle mann” måtte jobbe, for vi venta stor trafikk, og det var jeg fullstendig innstilt på.
Men de plapra ivei med sitt og satte krona på mitt lamslåtte hode. Bjørn sto på sidelinja og knipsa bilder mens tårene trilla, og jeg fikk bare blide, velmenende nikk fra Tina Sjef – jeg kunne værsågod bare pakke sakene mine og reise!?!?
Jeg blei etterhvert klar over at dette var grundig forberedt. “Jobbehelga” mi var planlagt av disse tre + Bjørn og Tina for mange måneder siden, uten at jeg hadde forstått noe som helst.
På Låplassen hadde Hilde stelt istand ett formidabelt koldtbord som tok fra meg munn og mæle – igjen!
Det hadde nok ikke vært helt enkelt dette, for vi er ganske vanskelige i matveien –
Marianne ; “jeg spiser helst ikke kylling og svin (bare økologisk...pga dyrevelferd)”.
Gry ; “Hilde er allergisk mot storfe, Nøve er allergisk mot fugl (kylling og kalkun), liker ikke fårekjøtt og er ingen stor fiskespiser” - så det var vel egentlig bare Gry som kunne spise alt ho kom over. Men her var det rikelig av alle slag, tilogmed småmat og lefsekling!
Åhh, gud som det smakte!
Og så fikk jeg servert bursdagskake med lys…ostekake med 
-jordbær!
Tida gikk så altfor fort i det gode selskap, og plutselig fikk vi det ganske travelt…
Jeg blei sendt heim for å pakke med meg det nødvendigste, dvs hunder og turklær..
Fagerhøy Fjellstue neste!
Bjørn skulle ta seg av Stripa, høner og kaniner, jeg måtte bare gjøre som jeg fikk beskjed om. Jeg kan vel ikke si jeg var spesielt sulten, men jeg ankom spisesalen på Fagerhøy nesten presist klokka 19.
Og der venta sannelig gode, gamle Jorunn - som jeg trodde var i Østerrike!!!
Da, altså – da var kvelden så fullkommen som det var overhode mulig å få den. Jeg hadde aldri drømt om at en slik dag kunne være mulig å få til, og at man kunne ha det såååå koselig! Tilogmed Jorunns datter, veslejenta vår – var her sammen med oss. Det var norske flagg på bordet, det var gaver og bursdagsang, og Fagerhøys Dorte strålte omkapp med stjerneskudd og hjemmelaget karamellpudding 
Herlighet for en dag.
Vi satte dessuten rekord. Vi forspiste oss som vanlig, men vi holdt det gående til over midnatt 
Været var grått, men humøret var godt. Litt vemodig var det jo at Jorunn og Camilla måtte dra, men vi gikk en liten tur sammen med dem først.
Etterpå gikk vi tur sammen med Marianne, Wilma og Molly
Vi begynner å bli ganske godt kjent med disse stiene her på Myking.
Her var vi for to år siden også. Vi satt på den samme båten og delte nista våres, akkurat som sist.
Nå var det veldig vått i myrene, men det regna nesten ingenting
Ut på tur – aldri sur.
Det slagordet slår aldri feil!
Og når fargene er så fine som nå, så glemmer man fort at det surkler i skoa!
Turen tok noen timer, og det begynte å regne litt (mer), da vi skulle gå blodspor. Men alle seks hundene gikk hvert sitt spor, som Marianne hadde lagt før vi gikk på tur. For en energibunt ho er!!!
DET er vel mer enn hva man kan si om oss…
Vi blei liggende rett ut, helt til klokka var sju…
Da greide vi å karre oss inn i spisesalen igjen, Gry og jeg – og jeg er ikke sikker, men denne middagen overgikk muligens alle de foregående…?
Jeg tror aldri jeg har vært så mett. Magen sto som ei tromme enda jeg blei liggende på ryggen resten av kvelden. Gry hadde det likedan, tror jeg.
Likevel møtte vi opp til frokost kl 9.15 søndagsmorgen…
Vi spiste og drakk, smurte niste… – og pakka oss ut av romma våre, og la ut på tur igjen.
Vi tok runden oppom Mykingbrøtet denne gangen.
Runden er ikke lang, bare to-tre km, tror jeg - men det tar sin tid når man stadig må stoppe og ta fram kamera.
Stien er godt merka, men vi tok en liten avstikker innom “Trøllskogen”…
Tilslutt måtte vi gå tilbake på den rette stien - tåka blei tjukkere og tjukkere, og vi ville neppe fått tatt bilde av trølla uansett…
Alle bildene fra denne helga er tatt med den nye Iphonen min – som var en av de mange gavene jeg fikk til 50 årsdagen. Jeg er helt overveldet, over gaver og opplevelser, inntrykk og hilsner – over 400 gratulasjoner bare på facebook!!!
En spesiell takk til Hilde, Marianne, Gry, Jorunn, Camilla som ga meg dette minnet for livet.
Utrolig moro at det ble så vellykket, og at du ikke ante en eneste ting! Det er helt tydelig at du ble rørt og satt pris på dette, er rørt her jeg sitter og leser, jeg også :)
SvarSlettJa, de var kjempeflinke :-) De visste at jeg ikke reiser fra hundene, og de vet at jeg ikke liker store forsamlinger. Likevel greide de å overraske og glede meg så til de grader!! Det er jentene sine, det :-)
Slett