På en, to, tre...

Dette blir ett rotete innlegg, men jeg tror det er best å begynne der jeg slapp.

I Vassfaret. Dølahytta.

Seint var det da jeg kom fram, og sliten var jeg etter helgas "strabaser".

Jeg som egentlig er litt folkesky, føler ganske fort ett behov for å finne meg sjøl etter noen slike super-sosiale dager.

Nattradioen ble ikke slått på en gang. Men jeg tente ett lys, og la en kabal eller to, før jeg krabba ned i soveposen.

Neste morgen gikk jeg ned i elva for å få litt vatn i fjeset, mens kaffen sto og go'gjorde seg...

Da dukka det opp ei søye med to store lam 

- enda godt at trollet var borte!

Jeg er vel ett slags Vassfar-trøll, jeg å...
 Litt sånn sær og rar, men jeg tror ikke det går utover noen.

Gutta var ihvertfall fornøyde da vi la i veg over Trytetjernåsen denne formiddagen.

 Vi fulgte ingen sti, men havna som vanlig ved denne myra likevel.

Nalle tok seg en liten gledesrunde - det gikk så mosen spruta!

Det er så fint her på åsen, en må ta seg tid til å nyte.

Blåbæra var moden. Tassen åt og åt. 

Jeg åt solmodne blautmølter. Syns de smaker fantastisk - når en kan stappe dem rett i kjeften.

Sola titta fram med jevne mellomrom. Så da vi kom fram til Trytetjern, var det ingen veg utenom...

Baderingen måtte testes!

 - en - to - tre -

At den holdt meg oppe, er nesten ett under - så liten som den var!

Men jeg vart ihvertfall ikke våt i håret :-)

Etter ei lang og god kvil, fortsatte vi til Gørrbu.

Dette var en av de tolv Vassfar-gårdene. Nå ligger det bare noen gamle stokker og steinmurer som vitne på det som engang var her. De blir skrøpligere for hvert år som går.

I følge Wikipedia blei Gørrbu bygd av en tilfangetatt skotte (skotte-Morten). Han skal ha vært en av Sinclairs soldater som blei tatt til fange i Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. Etter noen generasjoner sier sagnet at alle på gården døde av farsott...

Det må ha vært en fin plass!!

Vi fulgte vegen tilbake til Strøen. Det er litt drugt å traske oppover grusvegen, men beina går jo mest av seg sjøl når en ikke trenger se seg for, for hvert skritt en tar.

Jeg hadde tenkt å ta en liten dukkert da vi kom tilbake, men sola forsvann

- og det var ikke mer enn 9 varmegrader da vi reiste heimover til Hallingdal.

Det vart ikke mere bading den dagen ;-)

En skulle vel hatt en båt og padla innover her...

Den andre turen jeg skal fortelle om, var en cache-tur i slutten av juli.

Turen endte her ved Buvatn i Gulsvik. 

Det var etter at jeg la ut detta bildet på Facebook,

 at Gry og Petter 'tok litt av'.

Da kunne jeg nemlig ikke dy meg, og tok noen svømmetak. Nalle snudde seg demonstrativt bort - mens Tassen sto att på land og skreik.

Mine to handlekraftige venner blei visst skrekkslagne av synet, og derfor er jeg altså den stolte eier av en (liten) gul badering.

Den håper jeg å få mere moro med ;-)

Tidligere på dagen hadde vi parkert bilen i Vidalen, og fulgt stien innover mot Sandvassdammen. Jeg hadde "spart" en cache der inne.

Ubeskrivelig vakkert ved disse myrvatna - men tryggest på land.

Nalle har aldri blitt våt på magen engang, tror jeg. Ikke frivillig, ihvertfall. Og dusje gjør han max en gang i året.

Det var varmt for ham denne dagen, men vann er til for å drikkes.

Det er idyllisk her inne ved den gamle fløterdammen, sjøl om cachen var gjemt på ett uapetittelig sted - jeg sier ikke mer om den saken.

Jeg syns Tassen var modig, forresten - han gikk elegant att og fram på den smale hengebrua.

Tømmerflaket ligger her som ett minne, og lar himmelen speile seg.

Det er stille og rolig på disse stiene i Vidalen, og jammen vart jeg førstemann til å finne Sognafarets cache ved Skardsetra!

Jeg fant multer der også, men de var neppe beregna til meg..

- så jeg lot spannet stå, enda så gule og fine bær det var. Håper den glemske bærplukkeren fant det igjen.

Jeg sa meg svært fornøyd, jeg - som fant seks cacher på turen!

Dermed var jeg oppe i 199 cacher. 

Jeg lurte fælt på hvor jeg skulle finne nr 200 i rekken...

Den tredje, og foreløpig siste turen, var på torsdag.
Mamma var mer enn klar for å bli med på blåbærtur.



Det var ikke bare blått i blått -
nei, røsslyngen var ubeskrivelig lilla, frodig og vakker!

Nalle koste seg i skogen, det var nesten høstluft.



Jeg lot ham bli igjen hos mamma...



- mens Tassen og jeg lurte oss avgårde littegrann...

til Store Veåstjern!

Der fant jeg cache nr 200!

Denne cachen tok vi oss ikke tid til å finne den gangen Tove og Kjersti var med på fjellturen i nærheten, så dermed blei dette litt spesielt.

Stedet var ei perle, som jeg gjerne tar dem med til en annen gang - for tjernet er vel verdt ett besøk (og ett bad??) At cachen var av det kreative slaget, gjorde heller ikke funnet dårligere. 

Jeg gikk tilbake til mamma med ett blått smil om munnen. Ho hadde knapt merka at vi var borte.

Spanna var nesten fulle, og vi fortjente selvfølgelig en kaffeskvett med noko attått.

Det er fint i skogen om høsten også!