So far, so good.

Tirsdagmorgen ringte Jessica fra Hønefoss Dyrehopital;

IKKE  EN  ENESTE  PARASITT  Å  FINNE  I  TASSENS  AVFØRINGSPRØVE!

Først ble jeg usigelige letta, så vantro og så bekymra...

Hva i all verden er det som feiler denna gutten da?!?

 

Han er seg sjøl lik, tror han er guds gave til damene

 

- og jeg syns det var godt å vite at han ihvertfall ikke var ei smittebombe.

Jeg håper magen stabiliserer seg nå, slik at han er klar til å takle narkose og tannbehandling kommende mandag. 

Det aller viktigste blir igrunn å få tatt den blodprøva, så vi forhåpentligvis kan utelukke IL.

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke bekymre meg for alle skumle sykdommer...

 

Jeg er vel egentlig ganske flink til å tro det beste om alt og alle.

Når det gjelder Nalle, har jeg "oversett" flere tegn på at noe bør gjøres med den jekselen.

Jeg har jo lagt merke til at han ikke har vært slik matvrak som før.

Og jeg bløtt opp tørrforet hans for å se om det kunne hjelpe på ett vis.

De fikk hvert sitt tyggebein mandagskveld. 

Tassen tygger ikke slik bein, han bare bærer det rundt for å erte Nalle. 

Så Nalle får det selvfølgelig veldig travelt med å spise opp sitt, slik at han kan prøve å rappe Tassen sitt etterpå.

Men denne gangen avslutta han tygging med ett lite hyl.

Akkurat som han gjorde forrige gang de fikk bein.

 

Jeg sjekka at lønninga var på plass, før jeg ringte til veterinæren i Gulsvik.

Tord Erik hadde egentlig ikke tid når jeg hadde tid, men om jeg kunne komme utpå efta i dag, skulle han få det til.

Vi måtte bare benytte oss av den muligheten, ellers var det ikke godt å si når vi fikk anledning igjen.

 

Tord Erik er "freelance-veterinær" med egen praksis heime på gården, men han har ingen fast kontortid. 

Nå er han bla. med på ett litt væravhengig villrein-prosjekt.

 Han er jeger, friluftsmann, familiefar og veterinær.

Det var en veldig sympatisk fyr som tok imot Nalle kl 18 ikveld,

etter at vi hadde fått oss en skikkelig luftetur opp til Kringsjå og nedatt.

 

 

1,5 time seinere var han ferdig.

Da var jekselen med sine lange røtter omhyggelig fjerna, og pasienten kom til seg sjøl noenlunde kjapt.

Nå får vi håpe det gror fort og fint, det gjør vanligvis det,

 enda det blei ett stort krater, og fire sting i hundekjeften.

Nalle ville bare sove, og det var nesten rørende å se hvor fortvila Tassen var da vi kom heim.

 

Men medlidenheten varte ikke så innmari lenge...det blei nok litt kjedelig

 

Stripa lurte visst også på hva som hadde skjedd idag.

 

Men Nalle er fortsatt Sjefen her i huset, det sørger jeg for, altså 😉