Happy geocaching med Tove :-)

Tove og jeg fikk mange fine fjellturer i lag i fjor sommer og høst. Så kom vinteren, og da blei avstanden mellom oss liksom mye lengre - og vi har bare gått og venta på at snøen skulle forsvinne, og vi kunne møtes igjen.

Det lå an til å bli rekordtidlig fjelltur-sesong i år - men så kom det jaggumeg en halvmeter med snø, og vel så det, etter påske.

Ei uke med sommertemperatur har gjort mye med snøsmeltinga, men innpå fjellet ligger det fremdeles for mye snø til at vi kan legge ut på fottur.

Jeg forhørte meg litt rundt omkring, og fant ut at hvis vi møttes sånn omtrent på midten - var det fine turmuligheter og nytt land å utforske... 

Vi møttes ved Den gamle Mester

 på Frigjøringsdagen den 8.mai.

Det var ikke helt etter planen, men det er visst noe med Tove og gamle trær, har jeg forstått 😉

Vi skulle egentlig møtes ved avkjøringa til Redalen, men nå blei det slik at vi slo følge fra Noresund isteden. 

Dagens mål var Høgnipa, ett nytt og ukjent sted for oss begge -

men takket være geocachinga - så dette ut til å være en skikkelig fin tur.

Vi fulgte vegbeskrivelsen til punkt og prikke, men Tove måtte ta en liten avstikker da ho fikk øye på dette "klatretreet"

... Barfi er tydeligvis vant til dette.

Jeg som trodde jeg kjente deg godt, Tove - jeg skulle få flere overraskelser på denne turen.

Etter å ha fulgt grusvegen fra Rishovd gjennom ett koselig hyttefelt, fant vi stien akkurat som forklart i cachebeskrivelsen. Genialt, for stien vi skulle følge,  var ikke avmerka på kartet.

Men litt innom Tretjenna, kom vi til ett stiskille, og sjøl om skrifta var borte på "vegskiltet", visste vi at det var stien opp til Høgnipa.

Like etterpå fant vi snø, og da blei det enda ei pause 😊

Etter ett par km eller tre, fikk vi for første gang øye på dagens mål.

Vi gikk over myrer og gjennom tilnærma uberørt fjellskog.

Støkte opp ei røy her og der, og det var fint og lett å gå.

Etter en times tid, var vi på toppen!

Høgnipa 660 moh

Det var langtifra den høgeste toppen vi har vært på, 

men utsikten var fabelaktig!

Bilder blei tatt i alle himmelretninger

- utsikt mot Bukollen og Vikefjell

-og ned mot Bergsjø, Holleia, Ringerike...

-mot Norefjell

-og ned mot Krøderen.

Cachen fant vi også noenlunde greit, 

og deretter var det fram med maten!

MAT  MÅ  ALLE  HELTER  HA 😋😋😋

Etterpå blei Barfi helt tullete 😜

Ho prøvde febrilsk å få med seg Nalle på leiken

- men da skulle ho jaggu anstrengt seg noen dager først, tror jeg...

Litt stas var det jo på en måte, men

- hadde ho enda gitt seg med den kjeftinga 😝

Nei, etter ei lita stund ble Nallefar lei og tusla vekk.

- og så la de seg til for å beundre utsikten.

- men oppi bålrestene, da Barfi 😂

Herlig lapphund .

Da det vart helt stille - blei jeg oppmerksom på noen lyse piiip piiip

og høyt, høyt over oss svevde ei ørn.

Prikken over i'en.

Her var det virkelig flott, og vi hadde god tid til å se oss ut nye fjelltopper og fable om nye turer. Hestejuv-natten f.eks?

Det gikk radig ned igjen.

Hytte-karen satt fremdeles ute og beundra utsikten, og han hilste blidt da vi gikk forbi denne gangen også.
Han hadde sikkert sett mye som var rarere enn oss i sitt liv.

Hestehoven lyste opp i grøftekantene

- og litt lengre nedi vegen, der lå hvitveisputene tett i tett.

Da dagens topptur var over, hadde vi allerede planlagt neste tur.  

Foten min fungerte overraskende bra, og lysten til mere tur overgikk kanskje forstanden, men bare en LITEN tur til, det kunne vi vel unne oss.

🚗🚜🚗

Men først måtte vi kjøre helt innerst i Redalen, for å se hvordan det så ut der. Etter at vi hadde sett den bortgjemte,vesle grenda med egne øyne, var vi klar for nye cache-eventyr.

Gildredalen var ei grend jeg aldri hadde hørt om før. Grenda var bebodd til utpå 60-tallet, nå er det fastboende bare på en gård.

Fasinerende!

Vi tok en liten smugtitt etter av cachen var logga.

Det skulle ligge enda en cache i nærheten, og vi hadde stø kurs beint imot... 

Litt slukøret måtte vi innse at SÅ lett var det nok ikke.
Vi måtte tilbake, og gå en omvei for å komme til målet.
Det var egentlig ganske lett å finne fram, men vi leita ei stund etter cachen.
Den viste seg å være en skikkelig luring😉

Vi hadde snakka om å kjøpe oss middag denne gangen, men vi var plutselig dødsultne begge to...alle fem...

Og her var det jo så fint å sitte.
Utpå myra, den vi først hadde holdt på å trampe over - der gikk det nå en enslig trane og spankulerte att og fram.
Det føltes som om vi var langt uti ødemarken.

Nå hadde vi logga to av cachene av en serie på seks, kalt "Aker skolekrets". Det var selvfølgelig fristende å prøve på noen flere, men etter grundig overveielse - ble vi enige om å avslutte mens leken var god, og bare ta ett par langs vegen.

Dermed forlot vi Langevannet og Aker skolekrets for denne gang.

Vi stoppa bilen ved rundkjøringa i Hamremoen, der er det en fin parkeringsplass

og en cache.

Så kjørte vi tilbake mot Noresund, der Toves bil sto parkert.

Men før vi kom så langt, spurte jeg om vi kanskje ikke skulle ta den utpå øya når vi først var i nærheten...?

 Som Tove har beskrevet i bloggen sin, (les om det her) - så traff vi altså på innehaveren av campingplassen, da vi gikk ned til stranda for å "rekognisere". Tove fortalte at vi dreiv med geocaching, og så sladra ho om ærendet vårt...!

 Han fortalte at dagen før kunne vi gått tørrskodde over, men nå ville vannet rekke oss godt oppå leggene. Hm. Det var nå Tove viste enda en ny og overraskende side ved seg selv.
Mens jeg gikk til vannkanten for å kjenne på vannet, tok ho av seg skoa og begynte ho å brette opp buksa!

Vi merka at vi hadde fått noen tilskuere på campingplassen. Det var ikke lengre mulig å snu med æren i behold.
 Så tok vi hverandre i hendene og la på sprang

Gud, det var kaldt, men jeg hadde sokker på 😰

 (da er jeg ikke så redd for skarpe steiner, nemlig - og dette skulle jo helst gå fort for seg) 

Vannet rakk oss godt over knea, jeg vil påstå langt oppå låra. Vi var nære på å snuble noen ganger, men vi slapp ikke taket i hverandre før vi nådde land.  Vi kom oss noenlunde heilberga over, klissvåte, men vi hadde overlevd.
Cachen fant vi heldigvis greit, og loggen ble omhyggelig signert

Det skulle vært 20 varmegrader og vindstille, men det var det slettes ikke. Sjøl om sola skinte tappert og forgylla stunden på vår øde øy...

Oppdraget var utført, MEN vi måtte tilbake. Bikkjene venta jo i bilen, siden de er ikke så glad i vann som oss
😅

✨ KLAR - FERDIG - GÅ ✨

Jeg tror det er lenge siden jeg har ledd så masse, jeg!

Mange har vært på øya "Kafferen" før oss, og mange kommer sikkert etter, men jeg tror ikke mange matcher overfarten vår.

Herregud som jeg gleder meg til flere cacheturer, Tove!

YOU  MADE  MY  DAY

Tove hadde vært forutseende nok til å ta med seg skift, både ullstillongs og tørre sokker. Det var henne vel unnt, for ho hadde lengre hjemvei enn meg.

Avskjedstunden blei forholdvis kort, forståelig nok - men jeg håper og tror det blir nye turer på oss ganske snart!

Jeg vet forresten om en cache på ei øy i Helsenningen, i nærheten av Vassfaret.

Da skal jeg ta med baderingen min.