À jour

Nallen min fylte 11 år idag 💝

Den vakre, snille, kloke, sære raringen min.

Det blei ikke mye til feiring idag, det tenkte jeg å ta seinere.

Til helga, kanskje.

 Nei vel, man får ikke mer moro enn man lager sjøl, tenkte Nalle...

Han er som sagt en luring, og Bjørn som trodde at gjerdet var rømnings-sikkert etter utbedring, han får tro om igjen. Og jeg som hadde banna på at Nalle skulle stå i bånd hver kveld, fordi han har skremt vettet av både katter og grevlinger gjentatte ganger...

Vel, i kveld hadde han visse rettigheter, den søte uskyldige bamsen.

💓

Jeg skvatt da jeg hørte han satte igang med ett lurveleven uten like utpå tunet, og da jeg kikka ut av stuevinduet så jeg bare en diger revehale med Nalle "hakk i hale"... Jeg dro på meg gummistøvler i en fart, gikk over Reitevollen, gjennom brennelsen, og nedover skråningen. Akkurat som jeg har gjort noen ganger tidligere, men da uten gummistøvler 😖

Jeg hørte godt hvor Nalle var, og jeg forsto at reven hadde lurt ham. 

Takk og pris.

Nalle vendte slukøret tilbake. Eller nei, han var vel egentlig fornøyd med seg sjøl! Og i kveld hadde jeg ikke hjerte til å være sinna. Bare litt oppgitt.
Og i mitt stille sinn, kanskje en smule takknemlig for at han jagde reven. 😉

 Søndagskveld, etter fjellturen med Hege og Maxen, kjørte vi videre, og rett ned til Strøen. 

Mandagsfri - jeg kan nesten ikke beskrive hvor deilig det er!

Men kanskje Nalle og Tassen kan demonstrere 😊

Det var så godt å våkne i Dølahytta, få på seg fillene, og legge i vei oppover stien mot Slakollen uten å tenke på annet. Det gikk så svetten rant.

 Men opp kom vi!

Slakollen 1031 moh

Vi måtte sette oss ned der det var lunt,

 med utsikt ned mot det islagte vatnet Hellsæren.

Vi fulgte stien mot Godvasskardsetra på heimturen.

Den er riktig så idyllisk!

 Så svingte vi av, og tok stien ned mot Strøen.

Den er godt merka, men det er ikke så mange som følger denne.

Heldigvis ... 

Vi blei bare forfulgt av Raudskjæra- furuskogens kråkefugl.

 

Noen hadde kost seg med ett herremåltid under ei lurvegran. 

(herremåltid blir feil, rett skal være rett - det må kalles ett fruemåltid!)

Vi fant enda ett tre med merker etter Tretåspetten.

Den fuggeln skulle det vært moro å se engang!

Tretåspetten foretrekker gamle grantre,

men smilefjesa er stort sett plassert på nakne furustammer.

Koseligere sti skal man leite lenge etter!

Det blei en fin rundtur, ikke så lang, men akkurat passe på en mandag.

 Da vi dro heim til kvelds, var vi mette i magen og glade til sinns.

Vi er vel heldige.

GOD HELG!