Søndagstur langs Evjuvegen

Ingenting er bedre enn en skogstur.
Det gjør underverker for både kropp og sjel.
 Men det har plaga meg litt, det at vi ikke greide å følge Evjuvegen forrige gang vi prøvde.
Stien/vegen begynner så tydelig, men så forsvinner den dessverre ganske fort oppi det første hogstfeltet.

Nå hadde jeg forberedt meg litt bedre.
 Jeg hadde klipt opp en plastpose til lange strimler, for nå skulle stien merkes.

Rett bak Gutta Boys er en rødmalt stein, ett merke fra "gamle-dager" - jeg hengte opp dagens første remse i den vesle furua foran dem.

 Så var vi igang.
Vi kom oss gjennom hogstfeltet sånn noenlunde greit.

 

På noen partier slik som her - er det jo en fryd å gå!

 

Sørbøltjern neste!

 

Der gjør vegen en sving, for så å følge myrkanten på øversida. Jeg var klissvåt på beina før vi kom så langt som til det som kaltes Kjerringdalhytta, men jeg var ihvertfall sikker på at vi er på rett vei.

Gummiskoen lå der fremdeles!

- ett rødmalt skilt er spikra opp i bjørka.

 Vegen er tydelig der den svinger seg forbi og videre oppover,
men så kommer man på enda ett gammelt hogstfelt, og da blir det litt verre igjen.
Heldigvis har jeg ganske god hukommelse . . . ihvertfall når det gjelder slikt, og jeg er ganske god på å lese terrenget. Tror jeg. Dessuten har jeg gått over her noen ganger tidligere, og retningen er jo ganske grei.

Men jeg kom nok litt for nær dette vesle tjernet. 

 

Jeg merka meg dette velta treet. Det passerte vi høgere opp, og riktig i forhold til stien - på tilbaketuren.

 

Her har vi vært før :)

 

Vi tok en liten avstikker til det bakerste tjernet også, det på 437 moh.

 

Bare fordi det er så innmari fint her.

Deretter gikk vi rett bort til sjølvaste Svartlitjern.
Helt sikkert.

 

Ett andepar kom straks svømmende mot oss.

 

 De gjorde det ganske klart at vi ikke var velkomne der, så vi holdt god avstand.

 skru opp lyden...og kjenn stemningen!

Derfra gikk det strake vegen til vi kom innpå enda ett hogstfelt, og endte tilslutt opp på Fellebekkvegen.

 

Øvstevass-setrene ses langt der bak i en liten lysning, men da var det på tide å snu...

 

Stistart var godt merka.

Men jeg er neimen ikke sikker på om vi hadde valgt rett lei, om vi ikke akkurat hadde kommet ut derfra!?!

Godt det ikke var en større bekk, for gutta syns brua så veldig tvilende ut.

 

Jeg hadde enda ikke tatt meg tid til matpause, men jeg satte meg ofte ned for å beundre blomsterlav og mose. Slik adferd forstår de ikke helt, gutta mine.

 

Da bruker Tassen å leite opp en kvist eller ei tuppe, som han tilbyr meg. Han forstår jo ikke hva jeg roter med.
Eller så spretter han opp på den nærmeste steinen og poserer...

SVARTLITJERN

 Svartlitjern og Lomtjern passerte vi på tilbakevegen, på akkurat samme sted som sist.

LOMTJERN

Og nå gikk vi forbi det vesle, navnløse tjernet på rett sted.

 

Da vi kom på hogstfeltet igjen, lot jeg Nalle ta styringa.

demp lyden...

 

Det er mulig å finne gamle merker her og der.
Tassen markerer 😊

 

Han springer foran nedover den smale veg, som jeg i mitt stille sinn kaller Kjerringdal'n

 

Ho sitter der fremdeles!

 

Så er vi tilbake ved Sørbøltjern

og DA var det på tide å dra opp nista!

 

Den siste strekningen tilbake til Tranebråtan, gikk uten forviklinger av noe slag, og plastremsene henger der jeg tror de kan være til nytte.

 

 Jeg er ikke brennsikker på om vi krysser det siste hogstfeltet akkurat der Evjuvegen skal gå, men det føles riktig. Så spørs det om vi skal ta med noen turkamerater og ett malingspann neste gang.
Turen vår blei på nesten ei mil.

 

Det skjedde noe tidligere på dagen også,
noe som vi ikke kan forbigå i stillhet...

Milli, Tjorven og Gry stakk innom!

  Det var søndagen sin, det.