Gråt og latter

Endelig har Gubben min kommi heim, og ting begynner å normalisere seg her i Bergheim-kroken, etter noen uforglemmelige døgn på godt og vondt. Det er ingen grunn til å holde skjult, at jeg fikk mitt livs sjokk forrige onsdag, da mobilen ringte mens jeg var på jobb og jeg fikk beskjed om at Bjørn hadde fått ett lite hjerteinfarkt og lå på St.Olavs hospital. Men jeg kom meg gjennom arbeidsdagen på ett vis.

Bjørn hadde vært bortreist på laksefiske-tur i 1,5 uke, og han hadde som vanlig - stått uti elva og venta på at laksen skulle bite på kroken - da han plutselig kjente det stramme til i brystet. Han forsto hva som var i ferd med å skje, og heldigvis - istedet for å vente og for å se om det gikk over - tok det ikke lange tida før han blei sendt avgårde i ambulanse og helikopter. Den gode fysiske formen, og den raske reaksjonen, og selvfølgelig takket være topp kvalifisert helsepersonell hele vegen fra ambulanse og fram til sykehus, det berga livet til gubben min. Han hadde vært på rett sted til rett tid, tross alt.

Bjørn er ikke den som sier stort. Han prøvde å berolige meg ved å si at han antagelig ble utskrevet i helga og ville kjøre heim på mandag.

Kjøre heim fra Trondheim aleine?!? 

Han hadde ikke blitt hjerteoperert, de hadde "bare" blokka ut noen årer. Hjertet var nesten like friskt som en hvilken som helst fisk.... Men at han skulle kjøre heim aleine, det kom selvfølgelig ikke på tale. Jeg ville heller hente ham, hvis det virkelig var slik at han blei utskrevet så fort!

🐬🐋🐡🐠

Men så var det det, da - at jeg hadde invitert en hel gjeng på fjelltur både mandag og tirsdag! Petter og Magnhild skulle komme allerede lørdagskvelden, slik at vi kunne "forberede" oss på lundehundtreff. Det frista nesten mest å avlyse hele greia, enda så mye som jeg og mange andre hadde gleda oss til dette i lang tid. 

Dagene gikk, jeg visste knapt hva jeg skulle ta meg til - og det var vanskelig å planlegge noe som helst. Jeg kan trygt si det var mange rare tanker som svirra i hodet disse dagene. Da var det ekstra godt å ha arbeid å gå til, og fjelltopper å bestige....

Mens Bjørn lå der på ett sjukehus laaangt borte.

Etterhvert ble han satt på rett medisin, og sist søndag ble han utskrevet. Da dro han rett tilbake til lakseelva si. Nesten. 

Han ville ta det med ro noen dager, på hytta han disponerer sammen med sønn og en kamerat. Søndag og mandag satt han og så på at de fiska, men på tirsdag måtte han prøve sjøl. 

Å være laksefisker kan ikke være mye moro!??

Enten er elva for stor eller for liten. Vannet for kaldt eller varmt.

Det var visst ingenting som stemte i år heller...
Det må jo være dritkjedelig å forklare det til alle også?!

Da Bjørn kom heim onsdagskveld, var jeg ihvertfall likeglad med hele laksen.

En stor takk til Tom og Stian som frakta laksefiskesnekker'n trygt heim igjen!

Endelig kunne jeg slappe av. Jeg er ikke så begeistra for spenning og dramatikk!

Det er merkelig hvordan alt hoper seg opp iblant.
Og merkelig hvordan det meste går seg til...

 

Det var nydelig vær hele lørdag. 

Huset blei rydda og vaska littegrann, og da gjestene kom utpå kveldingen, var vaffelpressa varm. 

Så koselig det var å se dem igjen!

 

Petter og Doffen flytta inn i Olabu, mens Magnhild, Christanse og Kompis hadde leid seg inn på Nor Kro.

Disse gutta er noe for seg sjøl.

 

Søndagsturen gikk til Blåfjell.

 

Det var oppholdsvær og slettes ikke så værst -

 

...men vi måtte søke le for vinden da nista skulle fortæres....

Baguetter fra Bromma, selvfølgelig  👍🏼

 

 Vi gikk den strakeste vegen tilbake, for vi skjønte vi ellers kunne få det litt travelt med å rekke servering på Vassfartoppen. Det vi ikke visste, var at det var stengt der inne på Kråkehaugen denne søndagen. Det blei en kostbar bomtur.

Jaja, ikke noe å gjøre med. Det finns god mat andre steder også.

 

Da vi kom heim til Bergheim, etter at Petter hadde tømt hyllene på Rema

- dukka det opp den ene lundehunden etter den andre.

De kom i bobiler og div campingbiler, strake vegen fra Rasespesialen i Sanngrund.

Her er Kompis, Doffen, Tassen, Tjodolf og Emil - fem glade gutter i skjønn harmoni!

 

Og sultne var vi - hele gjengen!

Dansken tok hovedansvar for grilling, mens Petter sysselsatte lundisene og underholdt Merete.

 

Merete er leder i Lundehundklubben. Det var stor stas at ho tok seg tid til å svippe oppom Bergheim på sin ferd land og strand helt fra Tromsø! Men som nevnt, vi hadde besøk av danske venner - og tyske også! Og golinger og nordlendinger og Ålesundinger og indianere fra Flatlandet..

 

Mat og drikke blei servert på papp, og det smakte aldeles utmerket.

Det ble en kjempekoselig kveld, og starten på ett vellykka hundetreff.

Her er Tassen og Emil, en ung kjekkas og kvinnebedårer fra Gol, han er allerede far til tre, såvidt jeg vet!

 

Og her er Petter Linselus igjen... Midtpunkt i flokken, som vanlig. 

 

Mandag møttes vi på Bromma kl 12. 

Været var ikke akkurat slik vi hadde bestilt, men folk stilte opp fra fjern og nær.

Takk og pris for at vi hadde mannfolk med oss på tur, for da bilen min plutselig satte seg i motverge oppover bakkene mot Imlan - da var jeg redd løpet ellers hadde vært kjørt for min del.
Damer ha'kke særlig peiling på bil 😂

 

Etter en liten kontroll, og en (litt diffus) konklusjon fra gutta - 

kunne jeg fortsette oppover på 1. gear.

 

Det regna da vi begynte å gå fra Imlan.

Men det finns ikke dårlig vær - bare dårlige klær 

Smilet var på plass, det var bare å dra på seg regntøy, lue og votter..

 

Magnhild og Kompis dro liksom med seg uværskyene oppover også, de da. 

 

Ved Haglevatnet tok vi første skikkelige stopp. Innen vi kom så langt, hadde dessverre danskene falt fra - enda så gjerne de ville fulgt til topps i norske fjell. Men all honnør for at de trossa dårlig vær og prøvde!

 

 Etterhvert kunne vi skimte blå himmel!

Og Petter Sprellemann sprang ustoppelig fra topp til topp, som vanlig.

 

Han sto for underholdningen denne dagen også..

Men da vi nærma oss Hallingnatten, og ei stor snøfonn åpenbarte seg

da var det bare en ting som gjaldt !

 

Det ble ei lang pause der i snøfonna, hundene måtte få bade og herje litt, under streng bevoktning.

Lundehundene stikker aldri langt fra menneskene sine, men båndtvang er båndtvang - og det gjelder jo for alle. Men vi hadde altså ikke hjerte til å dra dem derfra, uten så mye som en liten snøballkrig...

Det var faktisk 11 Lundehunder, en buhund og en lapphundblandings (Nalle var heime og passa hus og pus) med på fjellturen

 

Vi kom oss opp på sjølvaste Hallingnatten 1314 moh tilslutt, og Merete skreiv oss inn i turboka.

Regnjakka vart lagt i sekken, sola skinte og buksa tørka opp. Vi såg at det regna på Gaustatoppen, men ikke hos oss...

 

Vi hadde det bare fint!

 

Dramatiske skyer, men gud så flott!

Vi er små, vi mennnesker....

 

Vi gikk nedover i flokk og følge.

 

Noen gikk mer målbevisst enn andre.

 

Det var utvilsomt denna snøfonna som var dagens høgdepunkt!

 

....for store og små

 

Været blei bare bedre og bedre.

 

Da vi kom ned til Haglevatnet, måtte alle av en eller annen grunn opp på steinen igjen...

 

...da lå Hallingnatten laaangt bak oss allerede.

 

Det vart ny matpause på den fine, lune Ranteplassen.

Det tar jo sin tid å spise opp både baguetter og vafler! 

 

Nye krefter kan jo også være kjekt å få 

 

Men ingen hadde egentlig lyst til å gå helt ned fra fjellet.

 

Vi drøyde turen lengst mulig.

Men vi kom oss jo ned til Bromma tilslutt. Det var uunngåelig. Tilogmed Berlingoen greide brasene ned fra Imlan...

Etter påfyll av drikkevarer og is, satte vi kursen mot Bergheim igjen.

Latteren satt løst, å herregud - dere er litt av en gjeng!

 

Vi rakk ikke å grille ferdig før regnet kom denne kvelden, men ingen så ut til å bry seg stort om regndråpene. Takket være Anita. Ho satte opp sine små og store "fortelt", og dermed kunne vi sitte ute i regnet - noenlunde "tørrskodde".

Ingen forlot bordet før nesten all maten var spist!

 

Desserten tok vi innadørs. Bikkjene var trøtte og slitne, og de fleste kvilte i bilene. Vi hadde hatt en fantastisk fin dag, og ingen av oss led noen nød.

Det jeg ikke visste da, var at den lille kaninungen min antagelig allerede da hadde begynt å slite.
Tidlig neste morgen dro Petter og jeg opp til Nesbyen Bil og leverte Berlingoen. Det viste seg raskt at turboen var gåen, og jeg fikk dagens første nedtur før klokka var 9.
Da vi kom heim, satte vi oss ute for å spise frokost. Anita og Lille Laila dukka opp som troll fra esken, og Arnfinn kom slentrende ut fra bobilen sin med kaffekoppen i den ene hånda og Emil i den andre. Kristin, Siv og May Britt var blide og opplagte etter en god natts søvn på grendehuset. Danskene kom fra Liodden camping, og snart var alle klare for en tur til Likkistefjell.

Ruske Sara serverte frokost til sine fem søte små - og alt var fryd og gammen igjen.

Men den lille kaninungen hadde det ikke bra i det hele tatt!
Gud så fortvila som jeg ble.
Den var varm og god, men skrekkelig slapp. Først prøvde jeg å legge Ingrid i fanget mitt for å få ungen til å suge melk, men det virka ikke som om det var en eneste melkedråpe å oppdrive. Anne-Marie kom inn, og vi ble enige om å prøve å mate den med en blanding av fløte og vann. Bare noen små dråper i slengen...

 Det var Siv som tok dette bildet. Det var så rart å se hvordan Ingrid satt og kikka ned på oss. Ho såg jo så trist ut, ho også.
 Jeg kunne ikke reise fra kaninungen, så Petter måtte vikariere for turoperatør Natten på dagens fjelltur.
Han førte lundehundgjengen trygt fram til Vassfarets beste utsikt, via noen omveger riktignok. Men det er jo bare typisk ham, da.

Heldige med været var de også - så alle var storfornøyde!

 

Det gikk ikke bra med kaninungen. Den sovna inn utpå kveld.
Det var virkelig en stor nedtur.

 Men altså, denne gjengen her -
den er bare helt fantastisk!

Foto: Hans Hamann 

Mens jeg satt heime og stura, og syntes litt synd på meg sjøl - da tikka det inn melding på vipps og sms. Den meldinga skal jeg aldri slette, for den vil varme til evig tid.
 Jeg er så takknemlig for å ha blitt en del av en slik hjertevarm lundehund-familie, jeg kan bare ikke få uttrykt det nok.

Og ikke nok med det. Jeg liker ikke å be om hjelp, men nå satt jo jeg der uten bil, og skulle på jobb dagen etter... Jeg måtte manne meg opp og spørre "noen". Like etterpå kom vedkommede kjørende i en grå bil. En BMW med full dieseltank. Og med beskjed om at det var bare å kjøre!!!

Jeg er himmelfallen over all hjelp jeg har fått, og nå ser alt ut til å gå rette vegen igjen. Bilen min er ikke reparert enda, men jeg nyter å kjøre fin bil imens, jeg 😊
Goldagan er over, det har vært travle dager i butikken. Imorgen skal jeg sove lenge, og deretter skal jeg sitte og studere kyllingene en times tid, så skal jeg gå en laaaang tur med Nalle og Tassen,  Ingrid og Ludde skal ut på date igjen, og Bjørn skal få en god middag.
Trur eg.

God søndag alle sammen!