I ødemarken...

Jeg oppdaga noe fælt fredagseftan.
 Først trodde jeg ikke mine egne øyne. Jeg fant kikkerten til Bjørn, og prøvde å zoome meg inn - men likevel såg jeg ikke det jeg såg etter. Det store fiskeørnreiret i Telenor-masta var borte!
Tre fugler satt i toppen av masta mens ørnefar svevde hvileløst omkring. Ungene er såvidt flyvedyktige nå i slutten av juli, men de er fremdeles avhengig av foreldrene. De har mye å lære før de kan klare seg på egenhånd. Fiskeørn er utrydningtruet, men dette foreldreparet har kommet tilbake hver vår, og de har fått fram flere unger de siste åra.
Nå har noen prøvd å sette en stopper for det.
Igjen!!!
I 2012 ble også reiret fjerna, sjøl om INGEN har lov til å fjerne slike reir. Telenor skal ha en jævli god forklaring på dette her - for dette er faktisk straffbart!
Saken er anmeldt.

Det er bare så tragisk at gjort er gjort.
Naboer forteller at reiret blei fjerna på tirsdag. Det er skrekkelig vondt å se og høre disse fuglene nå. De klamrer seg fast i de iskalde jernstengene, uten ly for vær og vind.  Får jo bare så inderlig håpe de greier seg.
Hvordan kan folk være så hjerteløse? "Greit nok" at folk er fæle med hverandre, men ingenting gjør meg så opprørt som når menneskets ondskap - og likegyldighet, går utover uskyldige dyr.

Det er ikke noe jeg kan få gjort med dette, ihverfall ikke akkurat nå. Det hjelper ingen å gå og sture og deppe. Tilogmed bikkjene blir jo deppa, når jeg er deppa!
Og jeg som fremdeles har ferie, kan jo ikke bare gå inne og sture - sjøl om det ikke har vært verdens beste turvær i det siste..

Vi kom oss ut og opp.
Brukte nesten en time på vegen opp fra Strøen. Så satt vi der oppe på Slakollen en times tid, og funderte på meningen med livet.
Og så brukte vi jammen nesten en time ned igjen også.
Men da var humøret mye, mye bedre.

Det er den beste medisin for så mye, det å gå en tur. Og noen steder har mer å by på enn andre.
Vassfaret er ett slikt sted, der man virkelig føler de gode energiene.

Jeg ante jo ikke da, at noen skulle bedrive faunakriminalitet heime på Bergheim, akkurat da mens vi vandra glad til sinns - nesten uten mål og mening - innover i Vassfaret, langs vegen innunder de steile Gørrbuflaga.

Vi tok til venstre i vegnaskiljet, og etter noen km tok vi av vegen og krabba rett opp Feselskaret.

Frodig, varmt, vilt og vakkert.

Vi gikk rett på tretåspette-treet denne gangen også

Da vi kom opp til myra, tenkte vi at vi kunne å gå utpå Bringen.

Som tenkt, så gjort.

Vi satt der lenge. Landskapet består av bratte fjell og skoglier og storsteinet ur. Den siste rest av Vassfarstammen, Sør-Norges siste bjørnestamme, holdt til her.

Det er ikke mulig å komme lengre unna bebyggelse, men tilogmed herfra kan man såvidt øyne bilvegen som går ned fra Veneli.
Jeg overså det.
Ville heller nyte synet av Bringen og den uberørte naturen som er her oppe.

 Etter å ha rusla en km eller så, fant vi fram til ned nesten igjengrodde i Bringen-høla, og slo oss ned der.



En gjør seg mange tanker på slike steder. Hva denne høla har vært brukt til, er det nok ingen som kan gi svar på.

 Den er blant anna kalt Mortenshøla, oppkalt etter en helt spesiell kar. Og skotte-Morten er det vel heller ingen som helt kan identifisere, men det går mange historier om ham. Hans Berg fra Bergheim - forteller sagnet om Skotte-Morten HER

Ganske spesielt!
Både naturen og alle historiene er med på å gjøre Vassfaret til noe eget.


Det drypper taktfast fra huleinngangen, og det lukter frodig skog. Fuglekvitter.

Deilig å ta seg en ørliten blund...

Her er det ikke mobildekning, men jeg har en kart app på mobilen, og gps'n virker. Så denne gangen bestemte jeg meg for å finne Nysetre.
Det var egentlig lett å se det gamle beitelandskapet i lia ned mot Buvasselvi. På andre sida av elva, rett foran oss ett sted - der ligger Juvvollan. Der har jeg heller ikke vært.

Nå har vi ihvertfall finni restene etter Nysetre!

Store, tunge steiner, bratt og ganske ulendt - og helt sikkert ett ynda sted for bamsen. Da som nå(?)

Vi fant mange hustufter, steinrøyser og gjerder, jeg syns slikt er så spennende. En av mine mange sære interesser.



Etterhvert fant vi også stien nedover langs Buvasselva...

VÅTT!
Både i stien og over myrene.

Da vi kom til fossen, sto jeg over for enda ett valg...
Der nede ligger  Suluvatn

Vi kunne gå over elva og fortsette til Olsonheimen -



eller følge elva ned og vende snutene mot Bringen og Strøen igjen...?

Det var lite vatn i elva - så vi hoppa over 😅

En snau halvtime seinere, sto vi foran Olsonheimen.

Plutselig hørte jeg litt skrammel fra ei sauebjølle, men like brått blei det putt stille.
Jeg skvatt litt!

Bikkjene ville kvile, så vi slo oss ned på trammen og tok fram nista. Jeg prata høgt, og spurte om de hadde sett sau i det siste? Eller bjørn??
Låg det kanskje en bjørn inni krattet der ett sted, og åt "nista" si?

Vi kunne jo sette oss inni stabburet, f.eks...

Tida har stått stille her.
Vollen gror att med lauvskog, og det lange graset var nedtrødd. Av sau, selvfølgelig. De dukka opp etterhvert. Ikke at jeg såg dem, men de hørtes godt.

Da var det bare å tusle heimover igjen.



Vi fulgte den nederste stien tilbake til Suluvassmoen.
Nalle gikk så målbevisst, atte. 

Da vi kom fra til Dreparhølen, sto det jaggumeg ei bikkje utafor hytta!
 Det kunne bli spennende å vasse over på glatte steiner, men en gælen lapphund i band og en liten lundis på armen..

 Det var jo folk på hytta også, og de var greie og tok inn hunden sin uten at jeg bad dem om det. Og de fulgte spent med på overfarten. Så det løste seg greit, sjøl om jeg sjølsagt ramla rett før jeg var trygt på land på den andre sida.

 Idyllen blei fort gjenoppretta.

Vi fulgte stien opp til Suluvasshytta. Der ville Nalle kvile litt, akkurat som vi bruker å gjøre.
Sola gikk ned bak Bringen mens vi satt der.

Sjelefred

Så til sist, kom vi opp på grusvegen. 
Da gikk føttene på autopilot

Etter å ha traska oppover vegen i omlag 3 km, var det godt å komme fram.

Jeg hadde fabla om en dukkert i Strøen, så jeg fortsatte opp til den vesle vika bakom Dølahytta. Jeg kledde av meg, og Tassen la seg ned for å nyte dagens siste solstråler...

Men uheldigvis hadde jeg mista båndet til Nalle før vi kom så langt...

Kan dere tippe hva han gjorde?!??
Han sprang tilbake til Dølahytta, og satte seg på trammen og BJEFFA!
og han ga seg ikke, før vi sto ved siden av ham...
Den lapphunden, den lapphunden.

Det var den Vassfarturen 💓


Jeg avslutter innlegget med ett bilde av Thomas Mørch, som han la ut på Facebook 31.juli 2015

"Fiskeørn-pappan har akkurat fanga ei liten gjedde i Hallingdalselva, og han sørger alltid for å rive av hodet slik at gjedda ikke skal bite etter ungene i reiret når han leverer maten"

Mørch Foto & Villmarksopplevelser