Fortid og framtid - og en liten hemmelighet

Det var varmt på lørdag.

Såååå mjukt!

 Jeg blir nærmest apatisk i varmen, men finner jeg meg en skyggefull plass med litt vind - da blir det straks litt mer levelig.

Og da kan jeg kose meg skikkelig.

 Bikkjene syns det var helt greit å ta det med ro, 

så jeg blei sittende ute med kaffekoppen. Og jammen fikk jeg strikka ferdig både babyjakka og ett par pulsvarmere. 

Ekte heimelaga greier. Det er "bare" Ludde som har vært bidragsyter her.

 Jeg har mere ferdig angora-garn å ta av, så det blir nok flere par etterhvert. Disse var raske og enkle å strikke, oppskrifta fant jeg på Drops.

Så henta jeg mamma, litt utpå dag.

Hønene fikk trippe ute i hagen

 Ludde og Ingrid fikk også kose seg ute i det lange graset. 

Ingrid har bekymra meg endel i det siste. Ho var jo så flink til å bygge reir, og ho spiste og drakk mer enn normalt. Alle tegn tilsa at ho var drektig, men ingenting skjedde.  Søndagsmorgen, tror jeg det var, da fant jeg en død unge utafor reirkassa. Den lå i det rommet ho har matskåla si, faktisk. Jeg syns det var vanskelig å si om den pelsløse skapningen var fullgått, men innså ihvertfall at løpet var kjørt. Litt trist.

Jeg sjekka henne litt ekstra da jeg bar henne ut. Ho hadde nappa magen sin for ull, men det var ikke melk i  pattene. Ho koste seg ute, og alt var som før. Ho var ihvertfall frisk!

Mamma leste Se & Hør - eller var det Her & Nå..? Disse sladre-ukeblada interesserer meg egentlig ikke en døyt, men det var koselig med høytlesning om de kongelige, mens jeg sjøl satt og strikka.

Vi gikk en runde i Bergheimkroken,

studerte plante og dyrelivet

- og tilslutt grilla vi pølser og burgere, og spiste oss gode og mette.

Det hadde vært en fin dag, og i 21-tida var det på tide å kjøre henne heim. 

Hønene hadde lagt seg for lengst, men kaninene måtte bæres inn.

Det var da jeg fikk sjokk!

Ingrid sier; Natta Ingrid :-)

Jeg hadde fjerna reirkassa og romstert omkring i buret til Ingrid da jeg tok henne ut tidligere på dagen, men nå var det noe som bevegde seg der inne!!

Herregud, var det musereir eller hva var det?

Mamma blei beordra ut, mens jeg henta lommelykt for å ta en bedre sjekk...

Det var kaninunger!

Jeg vart så forskrekka, og redd jeg hadde ødelagt alt sammen - men det var ikke noe jeg kunne gjøre for å rette opp brøler'n. Likevel fant jeg noen friske løvetannblader og ga Ingrid, før jeg kjørte mamma til Flå.

Jeg hadde tusen tanker i hodet, hva i all verden skulle jeg gjøre. 

Ingrid hadde jo egentlig gjort alt etter boka, ho. Det er sånn kaniner gjør det!

De skjuler ungene sine for ev. fiender, de pakkes inn og ligger varmt og trygt - og får melk bare ett par-tre ganger i døgnet når ingen ser dem...

Jeg MÅTTE fortelle om dette til noen, og da var det selvfølgelig Lise jeg måtte spørre om råd. Det er henne jeg har fått kaninene fra. 

Ho beroliga meg, og sa jeg fikk sjekke reiret nærmere mens Ingrid ble oppholdt med noe anna. Lise hadde aldri opplevd at kaninmora drepte ungene sine - slik som jeg frykta ho kunne finne på å gjøre, etter at reir og husrom hadde blitt endevendt slik av meg... Mennesker er jo de værste rovdyra som finns på denne jord, og antagelig er mennesker det eneste kaninene mine har grunn til å frykte.

I nattens mulm og mørke satte jeg på meg hodelampe og briller, svelga tungt og tok noen djupe magadrag - før jeg dukka inn i det aller helligste.

SE HVA JEG FANT !!!

Jeg syns den var bitteliten og verdens nydeligste 

- Lise sa den var diger!

Den er antagelig født samme dag som jeg fant den døde ungen, dvs 25.juni. Kanskje var denne så stor, at Ingrid hadde mer enn nok med å greie den. 

Men ungen levde iallefall - den var varm og rund.

Jeg svevde 🐰

Jeg var i så godt humør, at jeg inviterte mamma med på søndagstur!

Ho tok det på sparket, og var klar som ett egg da jeg kom og henta henne igjen.

Nå ville jeg ta henne med på en tur ho hadde ønska seg lenge.

 Første stopp blei Stavkirka på Torpo. Der fant vi gravsteinene til møbroer og møsistrer (onkler og tanter)

Så kjørte vi opp til Vestlia i Hol, 

der de hadde hatt ei lykkelig tid for omtrent 50 år siden.

Pappa var jernbanemann.

Ho kjente seg godt igjen på stasjonen, men det var trist å se forfallet. Stasjonen er nedlagt for lengst.

Noen ganger kan man virkelig tro det er mer mellom himmel og jord.

 Ho begynte å gå så forsiktig oppover mot huset de hadde bodd i.

Lurer litt på hva ho tenkte, der ho gikk?

Ho hadde glemt staven sin, så jeg gikk ned i bilen for å hente den. Akkurat da kom en bil, og stansa ved siden av meg. Jeg forklarte hvem vi var, og at mamma hadde lyst til å ta en titt oppi tunet - om det var mulig..?

Dama i bilen lyste opp, og sa selvfølgelig kunne vi det, ho skulle jo besøke far sin som bodde der oppe. Sånn utrolig "flaks" det går an å ha!

Mannen i huset kom ut på trammen, og merkelig nok kjente han mamma igjen med en eneste gang. De to hadde masse å prate om!

Sola titta fram, og vi fikk servert både kaffe og smultering. Tida flyr i godt selskap, men tilslutt måtte vi jo reise.

Tenk at vi var så heldige å møte på den eneste gjenlevende fra gamle dager. Jeg tror denne dagen betydde uendelig mye for mamma, og det var tydelig at han satte stor pris på besøket også.

Dagen hadde blitt enda bedre enn vi kunne drømt om på forhånd.

Lille Snurre Sprett har det bra, han også!

 Jeg greier nesten ikke å holde meg unna...

Resten av uka blir det jobbing, og det er jo like bra. 

Vi kjørte opp til Flenten etter stengetid i kveld, der fant jeg en cache - før jeg bestemte meg for å ta en liten tur til fjells.

Fra Nørdre Buhøvd, var det ikke lange stubben opp på Buhovdnatten, 

det var akkurat passe langt, igrunn!

Fjell-selfie på Buhovdnatten 1127 moh

Da vi kom heim, kokte jeg 2,5 kg rabarbrasyltetøy 

- enda ett minne fra barndomsheimen i Hol...tusen takk ;-)

Nå får jeg gå ut og stenge luka i hønsehuset, ellers risikerer jeg vel at'n hanefar kommer stormende ut, morgenfrisk  og gær'n.

Ruske-Sara ligger fremdeles og ruger på sine sju håpefulle.

Ho er litt slapp i kammen, syns jeg, men noen friske markjordbær burde hjelpe på formen.

Da jeg sa Go'natt til kaninene ikveld, 

syns jeg nesten at'n blunka til meg!

💓

Jeg vet ikke hva dere trudde - men han var altså

💓hemmeligheten min 💓