Vinterferie liksom.

Jeg hadde mandagsfri, og til alt hell passa det for Mona og co å ta en tur akkurat den dagen.

Vi møttes ved brua, og Mina og jeg tok sparken hjem.

Martin var ikke så lysten på å være ute, men han var derimot en ivrig hjelpemann på kjøkkenet.

Mens vaffelrøra godgjorde seg,

lagde vi både pølsebål og snøhule.

Alle syns det er koselig med bål!

Men Nalle var ikke helt fornøyd med tingenes tilstand...

Han la seg til mitt i gangstien vår, med ryggen til, og var nesten ikke til å rikke.

Tuuli var jo ikke med. Enda ho hadde løpetid...!

Mulig han kunne bestikkes 😉

Kakaoen blei servert i snøhula. 

Tilsist gikk vi innomhus og stekte vafler, det smakte det også. Både for to og firbeinte.

Martin og Tassen blei skikkelig varme i trøya.

❤️

Det varma ett Tassemamma-hjerte 

Tusen takk for en fin og anderledes dag, Mona, Mina, Martin og mormor ☺️

Tirsdag var det hverdag og arbeidsdag igjen.

Det var ikke en helt vanlig dag det heller, for jeg hadde blitt innkalt til mammografi.

Jeg må tilstå at jeg grua meg litt, men tok selvfølgelig imot tilbudet og hoppa i det.



Inn i bussen kl 12.40 og ut igjen 15 min seinere.

Pytt, det var da ikke noe å grue seg for! 

Svar på bildene kommer om noen uker, men jeg går ikke og er nervøs for det.

Men nok en gang kom spørsmålet om det er kreft eller andre arvelige sykdommer i nær familie.

Slike ting kan ikke jeg svare på. 

Jeg har arva friske og goder gener fra farssiden, men jeg aner jo ikke hva som gjemmer seg på morssiden. 

Det kan være litt av hvert, det!

Det var ikke akkurat snakk om design-babyer for noen og 50 år siden 😂

Verden er litt gal, noen ganger...

Det er innført ekstraordinær båndtvang i hele Hallingdal, og det gjør visst endel hyttefolk frustrert.

Vet ikke om man skal le eller gråte av de stakkarene som dermed ikke får trent fuglehundene sine. Jeg diskriminerer kanskje, men det ER absolutt flest Settere som vimser omkring i skiløypene til STOR irritasjon for alle andre som går med bikkja i bånd. Det er alltid båndtvang i oppkjørte skiløyper, men det har disse folka aldri brydd seg om. Det irriterer meg vanvittig!

Men hva kan man gjøre når man møter slike hunde-eiere??

Gje’rei juling, sa gamle-Bry’n 😉

Da jeg kjørte til fjells idag, møtte jeg først ett rådyr i vegen. Stakkars bukk, han gjorde ett byks og kasta seg ut til sida og ut i grøfta. Snøen rakk ham oppunder magen, men inni skogen er det litt mindre snø og litt enklere å ta seg fram.  Jeg kom såvidt rundt neste sving, før jeg møtte en elg. Den sprang bort til to andre som sto i skogkanten og venta.. 

Det er en god grunn for at hunder skal holdes i bånd, skogens dyr har mer enn nok å slite med denne vinteren.

(Ja, jeg vet at skogens dyr holder seg unna fjellet...men en hund enser ingen høydemeter om den først får ferten av ett dyr)

Jeg valgte å gå Silkevassrunden.

Det var litt nysnø i skiløypa, og knapt ett menneske å se.

Akkurat hva jeg ønsker meg!

Nalle ELSKER snø ❄️

Han fikk spise alt han orka...og det tok sin tid

Så Tassen slo følge med en fremmedkar...

En perfekt vinterdag!

Silkevassrunden er ikke lang, men den er lett kupert og helt etter min smak.

Vi tok selvfølgelig avstikker’n opp på Høgdefjell...

Der kunne vi nyte medbrakt niste og kaffe,

og den fantastiske utsikten over Strøen og Vassfaret 

Vi møtte noen folk underveis, det var glade besteforeldre med barnebarn på vinterferie.

...og vi møtte noen hemlighetsfulle sjeler, som ikke ville gi seg til kjenne...

Snøen kommer til å ligge lenge i år.

...sjøl om det er ingen tvil - om at sola varmer nå om dagen...

Vi gikk ingen ordentlig runde idag, vi fortsatte istedet framover mot Godvatna.

Og så satte jeg meg ned på en stein, mens vi venta på at sola gikk ned.

Og så akte vi ned til Strøen 😎

Bjørn hadde fyra opp i ovnen og kokt kaffe da vi kom.

Endomondoen hadde tatt ei pause underveis, men turen blei nok 1,5 mil. 

Ikke så rart Nalle og Tassen tok seg en liten blund etter at de hadde fått litt mat i kroppen. 

Hadde det ikke vært for at jeg skal på jobb imorgen, hadde vi sjølsagt blitt værende.

Men men, alt har en ende - og jeg har jo ett håp om å komme tilbake!

Kveldsmørket kom sigende da Bjørn kjørte oss opp til bilen min.

Jeg såg lengselsfullt innover skiløypa,  skulle gjerne hatt denne dagen om igjen...