Pseudopelade er en immunologisk hudsykdom, med varierende grad av kløe. Tassen er i så måte heldig - han klør nesten ikke. Derfor er ikke plagene større enn at han fint kan leve med dem, slik det er nå. Men, det blir kanskje verre å stoppe/kurere jo lengre man venter med behandling. Håpet mitt var at angrepet kanskje kunne stoppes før han ev. mister enda mere pels, og senere holdes i sjakk hvis det kommer nye utbrudd....
Hønefoss-turen gikk over all forventning. Mamma slo følge med oss nedover, og mens vi var inne hos veterinæren, satt ho i katteventeværelset og venta.
Tassen var som vanlig fryktelig redd og stressa med en gang vi kom inn dørene på Hønefoss Dyrehospital. Enda så redd han er stakkar, viser han ingen tegn til aggresjon. Det forundrer meg nesten, når en vet hvordan han kan oppføre seg mot Nalle iblant.
Han klamra seg inntil meg, mens Stein, veterinæren, barberte ei liten stripe på framfoten, og nesten før vi fikk sukk for oss, var blodprøva tatt.
Det var litt pussig at det var umulig å se hvilken fot som ble barbert i november, der hadde pelsen vokst ut igjen og dekka alle spor - men vi var enige om at det ikke var spesielt synlige tegn til bedring i de andre pelsløse flekkene.
Det hadde heller ikke blitt flere.
Det hadde heller ikke blitt flere.
Han forsto hvorfor jeg hadde avslutta medisineringen da Tassen fikk diaré.
Det friske blodet kommer fra ytterste del av tarmen, men det er ikke akkurat ønskelig likevel. Ihvertfall ikke på en lundehund, som i utgangspunktet har ett sart tarmsystem. Diaréen kunne jo skyldes andre ting enn Sporimune, selv om det er en kjent bivirkning. Vi drøfta bivirkninger, fordeler og ulemper, og bestemte oss vel for å prøve Atopica, en litt annen variant av Sporimune - hvis ikke blodprøvene ga oss en negativ overraskelse.
Da vi takka for oss, oppdaga jeg at vi hadde sitti inne hos Stein i nesten en time. Mamma var heldigvis like blid, sjøl om ho selvfølgelig var skrekkelig sulten.
Jeg betalte og først da vi skulle til å gå, huska jeg å plassere Tassen oppå vekta. Til min store forskrekkelse viste den bare 8,1. Damene i skranken kunne bekrefte at Tassen hadde veid 8,6 i november, bare to måneder tidligere.
500 g er ett stort vekttap på en liten hund
- enda jeg ikke hadde lagt merke til det!
Blodprøvene viser endring siden august. Kanskje ikke de aller største, men jeg syns det var illevarslende mange røde prikker denne gangen.
Jeg spurte i ei lundehundgruppe på facebook, om andres erfaring med Sporimune/Atopica - og selv om flere svarte, blei jeg verken beroliga eller klokere av det.
Kari har masse livserfaring og sunn fornuft. Ho uttrykte stor bekymring for alle de kjente bivirkningene på disse preparatene, rett og slett av den enkle grunn at Tassen er en lundehund.
Petter hadde sjelden sett en 'SÅ fet liste over "forsiktighetsregler" fra produsenten, som han sa. Dessuten er han rett mann til å tolke blodprøver, og han likte slettes ikke alt han så.
Summa summarum:
den medisinske behandlingen av Tassens Pseudopelade er avblåst.
Jeg tør ikke ta sjansen!
😅
Så trøttsomme greier! Men det gjelder jo i et sånt tilfelle å finne ut hva som er best for Tassen og hva som skaper minst problemer for han. Og selv om hudproblemer så absolutt kan være både trøblete og vondt, så skjønner jeg at det er viktigere med et fungerende mage- og tarmsystem.
SvarSlettSynes Tassen har fått oppleve altfor mye sånt, håper dette på en eller annen måte går seg til <3
Takk, Kjersti <3
SlettMagekreft er en av mulige bivirkninger av slik medisin, og det er langt mer skremmende enn ett litt skabbete utseende. Vi satser på at dette går seg til.
Uff så kjedelig. Men Tassen har jo veldig mye fine klær han kan ta på seg.
SvarSlettJepp, det er nok den beste medisin 😉
Slett