Ei lang uke!

Forrige mandag var vi på blåbærtur, mamma og jeg.

Men, det var neimen ikke mange bær å se etter vegen...

Titolv blåbær og noenogtjuekanskjetredve bringebær, kanskje?

- så jada - vi var fornøyde med dagen likevel, vi!

Hønene blei i kjempehumør da de fikk smake på skogens delikatesser

Tirsdag blei det ikke mange sprell etter jobb.

En liten kosestund med Ludde, og en liten omgang med saksa...

Tassen hjalp til med å gjøre reint hos kaninene

- og han har blitt veldig flink til å passe på hønene også.

Snurr film; "Lundehønehunden min"

Onsdag stakk jeg innom butikken og kjøpte med meg Grandiosa's Take away-pizza. Den var faktisk veldig god!!!

 Vi åt og drakk, og skravla oss nesten bort den kvelden - men jammen var det to år siden sist vi treftes, så vi hadde mye å snakke om. Det var veldig koselig å ha besøk av den gamle skolevenninna.

💓

Torsdag var det på høy tid å hilse på Magnhild, Christance, Kompis og Dreng! De likte seg så godt på Liodden da de var der i vår, at de hadde leid den samme hytta ei hel uke denne gangen. De var ikke like heldige med været denne gangen, men de hadde det kjekt likevel.

Vi skulle prøve på å ta ett gruppebilde...
Dreng satt som en prest.

- men altså...at disse lundehundene er noen merkelige skapninger,
 det er ikke til å komme fra.

Søndag hadde jeg fri, og vi hadde avtalt å møtes i Nes kl 11.30.

Jeg hadde fått i oppdrag å ta dem med til Vassfaret, og det var meg en sann glede!

Vi handla med oss div snicks og snacks, og kjørte deretter i flokk og følge inn til Godvatna. 

Tre biler... For nå var Siv, Bina og Freja også med - og ingen lot seg skremme av noen mørke skyer på himmelen

Vi kom i prat med en familie som var på tur i samme retning, og ganske snart fikk de spørsmål om de kanskje kunne ta ett gruppebilde av oss...?

 Det var lettere sagt enn gjort 😅

 Var det ikke den ene, så var det den andre 😆

Det tiende, ellevte, tolvte eller var det det fjortende, ble ikke så værst.

😍 

 Vi erobra varden på Høgdefjell samtidig med familien på fem. Alle skreiv seg inn i turboka, og det hadde vært mange der før oss også denne dagen.
Da vi såg at enda ett turfølge MED HUND(!) nærma seg - da fikk vi det travelt.

Vi fortsatte ferden nedover, vi nærmest åt oss fram...

foto; Magnhild

...helt til vi kunne sette oss og puste ut i Godvasskjyrkja.

Vi blei spart for de største regnskurene, men de dansa tett omkring oss.

Det surkla godt i skoa, det var nå så - men regnjakkene gjorde nytte for seg da vi blei innhenta av ei skur på heimturen.

Hundene brydde seg katten om det som kom fra oven - for Bina hadde løpetid og gikk stadig å skvetta litt i lyngen.
Og slikt setter jo hannhunder umåtelig stor pris på 😅

Turen på Høgdefjell blei litt lengre enn jeg hadde tenkt, og vi var skrubbsultne da vi kom ned til Strøen. Vi hadde knapt tid til å vente på at pølsene blei varme, men så er det vel ingenting som smaker bedre enn pølser heller, når man har vært på tur!
Det smakte godt med kaffe også, ingen tvil - og Sivs kanelboller som fikk seg en lunk over bålet...
😋
Fy fabian så godt vi hadde det!!!

Hundene hadde sovet seg gjennom hele denne matorgien, men da vi var mette og bålet utbrent - var tida kommet for en liten tur igjen.

Vi fulgte vegen nedover mot Trytejernvelta, og der møtte vi ei søye med ett lam som oppførte seg litt merkelig.

 Praten kom selvfølgelig inn på Vassfarbjørn, og vi blei med ett veldig oppmerksomme på spor i vegen.

 STORE spor, som måtte tilhøre bamsen, ingen tvil 😉

 Magnhild og Siv foretok meget grundige analyser -

Jeg er ikke helt sikker på hva konklusjonen ble til slutt, eller hvor sporkyndige de egentlig var

- men det vart ihvertfall ekstra spennende i "ødemarken"

Men søteste, vesle Freja lot seg ikke skremme av han som lå i bjørnehiet.

Men han ser nå så snill ut, atte 💓

Kompis og Dreng satte seg villig ned, de også.
 Det er nok lenge siden det har vært en ekte bamse her, men at det slikt som kalles bjørneterreng, det kan ikke betviles.

Da vi kom tilbake til demningen, skinte kveldssola.

Det er ikke lett å ta gruppebilde,
 men norskere enn dette - kan det knapt bli!

Lundehundene Freja og Kompis, og buhundene Bina og Dreng

Det hadde vært en deilig dag.

Samspillet mellom disse to er noe av det vakreste jeg har sett, noe jeg aldri vil glemme. Christance er ikke helt som alle andre, men latteren hennes, og Drengs hengivne og trofaste blikk - det er rett og slett rørende - og helt spesielt.

Jeg vil ikke glemme de andre heller, verken Magnhild eller Siv og når som helst kan jeg ta en titt på bildene og gjenoppleve hele den fine dagen.

Synd vi ikke fikk flere dager sammen, men slik vart det nå denne gangen.

Tusen takk for nå 💓