Jentut’n på tur

Dette er Dimma og Glenna.


To vakre frøkner av rasen islandsk fårehund,
og en bedårende innfødt østfolding hadde reist den lange vegen...
- endelig skulle vi treffe hverandre igjen - etter 8 år!!!

Jeg har leita i bloggen, og fant det tilslutt bevist "svart påkvitt",
 men da vi møttes igjen på mandag - da føltes det som om det var igår.

Etter klemmerunder og skravling på kjerringvis - bar det rett til fjells!
Det satte de firbeinte umåtelig stor pris på.

Camilla var sant å si utstoppelig, ho også.

Jeg prøvde jo å fortelle henne at snøen var skrekkelig råtten!

En skikkelig fjelltur var utelukket, men vi kunne da nyte fjellufta likevel, og jentut'n tok seg både en og to dukkerter. Det var tross alt nærmere 15 varmegrader og vindstille, hele den lange, fine vårkvelden
- og vi visste å sette pris på den.

Det blei pizza og ett vinglass til kvelds, men likevel blei det tidlig mørkt i Olabu.
 Jeg tror nesten nattarbeider Camilla satte rekord i å legge seg tidlig!

foto: Camilla Ryen

Tirsdagsmorgen dro jeg til Flå på jobbmøte, mens snille Camilla stelte hus og heim og hunder. Verdens beste barnepike. Da jeg kom heim etter ett par timer, var alt i sin skjønneste orden - og vi var nesten klare til å dra ut på nye eventyr med det samme.
Vi måtte bare skravle litt til. Og drikke en kaffekopp til...Herregud, vi hadde jo så mye å prate om, og vi hadde jo så mye felles!!!
Men tilslutt var vi i farta 😅

TVI  TVI
VALLERS - HERE WE COME !



Jeg tok rattet. Første stopp ble Bromma, og baguetter og vafler blei kjøpt inn og stappa ned i sekken. Så fortsatte ferden over mot Sør-Aurdal.

Vi måtte ut og strekke på beina ved Hølerasætre.
Da hadde det skya over, men vi angra fælt på at vi ikke hadde tatt med kaffen opp dit, for kaldt var det ikke.
Her er sagnet om setra, og mere til...
https://www.hedalen.no/underveis/holera_1.htm

Kjøreturen fortsatte. Det er temmelig langt over åsen, men vegen var fin sjøl nå i vårløysinga, og det var mye å se. Jeg har film og femti bilder av elgkua, men legger ved ett...


Tilslutt kom vi fram til målet, og parkerte ved Hølera skule.
Jeg var noenlunde forberedt, og det var lett å finne fram...
https://www.mikkjelfonhus.no/turmaal/fonhus-stien-og-kvervilljuvet/



Vi var godt skodd, og kledd for all slags vær,
men jeg kan trygt si vi blei varme i trøya oppover stien.

Vi gikk en snarvei, må vite - og den var jo dobbelt så bratt som den merka turstien - men så fikk vi også se dobbelt så mye av elva 😅

Nalle og Tassen var i storslag, og konkurrerte om å imponere oss damer!



Det nytta ikke å skravle her.
Fosseduren var øredøvende og vi følte naturkreftene drønne i kroppen.


Det var rett og slett vanvittig flott!



Jeg har noen filmsnutter av elva også, de er nesten skremmende...
magisk øyeblikk

Men etter en km var det stopp. Den vesle Sindarseterbekken som vi egentlig skulle krysse, var som ei vilter elv, den også. Steinene var glatte, og tømmerstokken som lå der, var sleipe.
Visst var i unge og dumme (engang), men vi tok ikke sjansen.

Endelig var tiden kommet for å smake på baguettene!

Vi tok den med roastbiff først...

Å nei, du Nallefar - den er min ;-)

Dette var mat for Mons 😋😋

Hundene fikk hundemat, de.
Men meget mulig at Camilla hadde noe bedre på lager i den sekken sin?



Klokka var nesten halv seks, da vi begynte å gå nedover igjen.
Men vi hadde det ikke travelt!


Vi kunne beundre utsikten mot Tronhusknatten -

- og videre nedover Begnadalen på tilbaketuren -

- for da fulgte vi den merka stien..
Men en skal vokte seg vel for å stå i ro for lenge!

En times tid seinere var vi nede att 😀

Fossen var ett fantastisk skue derfra også. Ingen tvil om det.
Men sjølve Kvervilljuvet har vi altså fremdeles til gode.



Men det er ikke verre enn at det er godt for noe, for da skal jeg lese Fønhus sin fortelling først. Jeg fikk boka i dag!
Vi rusla bortom Nissebakken også, men vågde oss ikke inn i tunet. Det gjør vi neste gang, Camilla - og det gleder jeg meg til.



Er man turoperatør - så er man turoperatør.
En stopp ved Hedalen Stavkirke var ei selvfølge.



Da vi kom til Orrebu, tja - hva skal jeg si...


....men vi fikk ihvertfall grilla oss noen pølser før vi dro videre 😆



Det var nesten mørkt da vi svingte inn i tunet den kvelden, og jeg kan ikke skryte av at vi satt oppe til langt på natt da heller.

Da onsdagen kom, var dessverre avskjedstunden nær.
Men ikke no'stress - Camilla skulle ikke på jobb før... 22.30!!!



Hundene slappa godt av sammen de også.



- Nalle og Glenna var kanskje spesielt slappe denne onsdagsmorgenen...

Dimma var ingen morgenfugl ho heller, egentlig!



Plutselig satt og lå og sto det fire gode venner på stabburstrammen 😍😍

Helt klare for nye eventyr!

foto; Camilla Ryen

Tusen takk for noen kjempefine dager!
Vi skal garantert ikke vente åtte nye år før neste gang
💓💓💓