De utroligste ting...

Fillip er overlegen, han.

Utrolig nok har det blitt garn av gutten!



Han ble født 4.juli - 18, og har blitt klippet tre ganger i sitt unge liv.
5mnd's klippen var "stålblågrå", og 8mnd's klippen en god del lysere.
Jeg spant en tråd av hver klipp, og tvinna trådene sammen...



Det ble ikke det fineste garnet, men det mjukeste
...og jeg skal ihvertfall strikke ett par mjuke, gode nattsokker av det.



Det har blitt litt hundegarn i det siste også. Dette er svensk lapphund

Jeg vet ikke hva jeg liker best å spinne,  hund eller angora - men jeg liker å variere litt, og jeg er ihvertfall utrolig godt fornøyd med rokken min!

Jeg har hatt noen fridager med go'vær, og da er det så trivelig å sitte ute og spinne. Spesielt når jeg ser at alle koser seg og slapper av...



Jeg fikk kjøpt ett nytt utebur hos Tina på Zoo1 her om dagen. Det var forresten veldig koselig å hilse på "de gamle" arbeidskollegaene  💓
- og på gamle kunder som dukka opp.
På Biltema kjøpte jeg flere kompostgrinder, slik at jeg kunne stripse sammen både tak og vegger.



Ingrid fikk innvie den nyeste uteplassen, og ho slo seg utvilsomt godt til ro der.



Hallingen har sprada verdensvant omkring med tuppene sine.
Den lille gråbrune er yndlingen hans



Det er ikke fritt for at han tar seg visse friheter i ubevokta øyeblikk...

Og det er det visst flere her i gården som har gjort 😆



Fillip og Ludde holdes i hver sin avdeling, men de sover gjerne sammen rygg mot rygg. Jeg tror de tok den "far til sønn"- samtalen litt for seint....

Jeg fikk bange anelser, da Tuppen (eller Lillemor) var så opptatt, da jeg skulle servere frokost en morgen. Det var visst den 7.mai.

En av dem hadde blitt nappa på ryggen, og så igrunn ganske merkelig ut.
Men det var ingenting som tyda på at Tuppen og Lillemor var uvenner!

De delte på godene -

og sov side om side.

Det var dagen etter at Tove og jeg hadde vært på tur, den 16. mai - at jeg skulle ta en rufs i kaninbura igjen.

Det var da jeg oppdaga disse to...


Å herreminhatt, så sjokkert jeg blei.
Jentene mine var bare unger sjøl - og nå hadde en av dem fått unger!
Nei og nei og nei.
Fillip hadde vært på en lynvisitt en måneds tid tidligere, men jeg hadde oppdaga det fort, og satt ham tilbake på plass. Og siden jentene da var bare tre måneder, tenkte jeg ikke noe særlig mer over det. Ja, jeg vet at kaniner blir tidlig kjønnsmodne, men at de får levende unger så tidlig - det er ikke så vanlig. Det hører faktisk med til sjeldenhetene, at en kaninmor på fire måneder forstår at ho skal bygge reir til ungene, at ho får melk i pattene og at ho skal die unger to-tre ganger i døgnet!
 Selvfølgelig var det Lillemor som hadde forstått dette 😉
Ungene var antagelig 2-3 dager da jeg oppdaga dem.
Hva i all verden skulle jeg gjøre.
For det første, så var det fullt av mygg inne i kaninburet - de måtte jeg bli kvitt, men hvordan?
Så hadde det seg slik, at jeg fikk besøk av ei dame fra Oslo som kjøper egg av meg så ofte som ho kan - ho kom akkurat denne dagen. Jeg måtte vise henne hønene først og fremst...og så viste jeg henne ungene. Og myggen... Ho tenkte seg om ett sekund, før ho forsvant inn i bilen sin og kom tilbake med en sitron.
Det var verdt ett forsøk! Jeg delte sitronen i to, skviste ut litt saft, og la sitronene innerst i buret. Det hjalp nok noe, men ikke helt. Så utpå kveld tente jeg en myggspiral, og lot den ose i rommet til myggen forsvant - og takket være sitronen - har de ikke vendt tilbake!

Spenningen var fremdeles ikke over, og jeg turde nesten ikke håpe på at dette skulle gå bra. Jeg tok kontakt med Vigdis, ei ekte "kanindame" og klok kone, og spurte henne til råds. Ho anbefalte meg å skille jentene. Utifra hennes erfaring ville en av dem komme til å miste tålmodighet og godvilje, og høyst trolig drepe ungene. Ho var full av beundring over Lillemor som hadde vært sitt ansvar bevisst på tross av den unge alderen, men jentene var veldig, veldig unge...
Så prøvde jeg å skille dem.
Men da ble Lillemor stressa, da. Tuppen og Lillemor ville være sammen.
Så da bestemte jeg meg for, at det fikk briste eller bære. Vennskapet deres var tross alt viktigst. Det fikk gå som det ville gå.
Burdøra ble stående åpen, og de fikk bruke hele kaninrommet, begge to.



Men at det skulle gå slik - hadde jeg heller ikke trudd.
Mandagsmorgen var den ene ungen forsvunnet!!!
Jeg endevendte buret og rommet, men fant ingen spor etter den. Ikke en blodråpe eller noe var å se. Uff, hadde jentene gått lei ungemas?
Eller kunne kaninungen ha blitt kidnappa?
Bjørn hadde sett ei skjære komme ut derfra, da den andre som satt på taket, hadde varsla at han kom gående. Kunne skjæra være så freidig, at den gikk innerst inn i kaninburet og nappa ut en unge???
Det var dessverre mulig. Det var ikke bevist, men fullt mulig.
Skjærene gjør slik, de.
Jeg satte opp mere stengsler foran inngangen til kaninrommet.
Neste morgen ble jeg vekket av skjære-leven, men siden har jeg ikke sett dem



Jeg har prøvd å ikke ha for store forventninger. Jeg minnes fremdeles med sorg Ingrids unge som døde sommeren for to år siden. En blir så betatt av disse små!
Jeg gikk inn til kaninene med klump i magen dagen etter. Og da jeg oppdaga at reiret var rota til, sa jeg til meg selv, at jaja - dette var naturens gang.
Stakkars Lillemor skal få nye unger når ho blir voksen nok.



Jeg har tillat meg selv å sjekke reiret morgen og kveld, ganske håpefull,
og jeg kjøpte vikingmelk,
 sånn i tilfelle rottefelle...
Men da jeg kom inn til kaninene i går kveld, langt over midnatt
- siden jeg ikke var heime fra jobb før 23.45
 -
da fikk jeg enda ett sjokk

- da hadde de gravd seg ut gjennom gulvet - det skulle ikke være mulig!!!
- men Tuppen og Lillemor greier visst de utroligste ting!
Lillemor lå riktignok i buret, men Tuppen hadde forsvunnet i tunnelen.
Jeg ble sittende i stummende mørke, og vente på henne, men kom tilslutt til enighet med meg sjøl, om at Tuppen hadde det bra - og helt sikkert ville komme fram igjen når ho ble sulten.
 Og Lillemor ville ikke forlate forlate ungen sin for alt i verden 💖 

Ja, ungen lever i beste velgående. Den er tjukk og rund, og får visst alt den trenger. Den vokser for hver dag, og nå er det like før den åpner øynene! Det gjør den når den er omkring ti dager gammel.
Jeg har kjent den i ei uke. 
Og jeg må da kunne tillate meg sjøl å være optimist nå?

Sist fredag var det 17.mai, og nasjonaldagen ble feira med pomp og prakt.

Mamma var så og si ferdig påkledd da jeg kom for å ta henne med ut.
Vi måtte bare hjelpe hverandre med å få bunadsølvet på rett plass.

Det første vi gjorde, var å kjøpe oss en is. Det var jo det perfekte 17.mai-vær!

Vi blei sittende og se på 17.mai toget som marsjerte forbi.



Mamma på 90 og Emmely på 2, tok en liten dans i takt med hornmusikken.

Vi spiste småmat og lefsekling i Thonhallen,
og etterpå prøvde vi å ta ett slags familie-bilde.
Jeg er bare sånn gammeltante, jeg da.

Jeg var godt fornøyd med dagen, og det tror jeg mamma også var.
Vi skiltes ihvertfall som venner!