Det begynner å bli ei god stund siden vi gikk tur på feil side,
men det er ganske fint der også, spesielt når utsikten åpenbarer seg mot sida vår.
Det var den 14.mai. Da skogen sto lysegrønn og knusktørr
Noen hadde rydda stien, og det var spennende å se hvor høyt vi kunne komme.
Disse store hogstfelta sees godt fra Bergheimkroken.
Jeg hadde ett lite håp om å komme helt opp til Skaret, men vi kom ikke stort lengre enn hit - til en liten utsiktsplass under høgspentmastene.
Noen ganger er det vel så mye fint å se på tilbaketuren.
Gaukesyre
...og maigull
...og en fin liten bekk, som det var spennende å gå over, spesielt for'n Findus.
Da vi kom ned igjen, besøkte vi kattene til Emma, som hadde alene-hjemme-fest.
Panda var ekstra glad for å få både kos og mat.
Slik ser det ut fra Bergheimkroken.
Det er like bratt på begge sider av dalen.
Vi besøkte kattene dagen etter også, og dermed benytta vi anledningen til å gå en tur på den sida av dalen igjen.
Først gikk vi oppover den bratte, gjengrodde vegen fra kraftverket.
Jeg hadde ikke vært her på noen år, men huska utmerket godt at det skulle være mulig å følge en sti videre, sjøl om vegen stoppa brått i porten i fjellet.
Det er litt ekkelt å klatre opp på siden. Det gikk denne gangen også, men kan ikke anbefales.
Når en først har kommet over tunnelen, er stien videre helt grei å følge.
Jeg tror ikke det er andre enn dyr som bruker denne stien nå til dags, men den var visstnok i daglig bruk av en kar som budde oppe i Børtnesøygardane og arbeidet nede på saga.
Det går fint sommerstid, men om vinteren måtte han nok gå en lang omveg.
Se - skikkelig sti!
Og plutselig sto vi foran denne spesielle plassen som Monica viste meg for lenge, lenge siden. Den gang min Nalle og hennes Wilma var de eneste lapphundene i Nes
Ett skikkelig spennende og trolsk sted!
Kjempestore mosekledde kampesteiner, og mange huler.
Jeg tror muligens det bor en rev - eller kanskje en grevling, her.
Vi fortsatte videre oppover den smale sti
Jeg hadde godt tak i bikkjebånda, for det er stupbratt ned i elvejuvet.
Grinda har sett bedre dager.
Jeg hadde ikke mye lyst til å møte en krøtterbøling her, men nysgjerrigheten min forlangte at vi gikk helt opp...
Vi kikka oss fort rundt da vi kom opp til Skaret, før vi snudde
og skyndte oss usett ned igjen.
Jeg rakk egentlig ikke å se om det gikk dyr ute...
Det var liksom trygt å komme ned hit igjen.
Det meste blir tiltalende når sola skinner.
Her går det fint an å søke ly for regnet om det skulle komme ei skur,
men det er ikke her jeg vil like meg best om tåka ligger tjukk
Han har vært med på mange spesielle steder allerede, han Findus
Jeg hadde ikke med verken vått eller tørt på turen, og det angra jeg på.
Skulle gjerne liggi oppi skogen en times tid - og hørt på fugl og suset fra juvet.
Jeg hadde minst like godt tak i bånda da vi gikk nedover igjen.
Det er skummelt bratt noen steder...
Jeg turde ikke gå lengre utpå kanten...
Lurer på om det er mulig å gå oppover nede i elva?
Det burde være mulig å prøve en dag, nå som det er så lite vatn.
Etter 1,5 time var vi tilbake over tunnelen. Gjenoppdagelsesturen kunne vært unnagjort mye raskere, for det er egentlig ikke lange stubben - men vi hadde brukt tida godt, vi.
Vegen ned gikk veldig raskt, men jeg telte verken svinger eller minutter.
Det er litt trist å se slike fraflytta, falleferdige boplasser, syns jeg.
Men Findus syns de svære røra såg spennende ut -
...så han måtte prøve...
Nede ved kraftverket hilste vi på denna karen, før vi kjørte heim
Regnet kom ikke før den 20.mai, det gjorde godt!
Det var jo litt ubeleilig da, at vi fikk pakke i posten dagen før...
Vi hadde akkurat gått en tur sammen med Emma og co, da postmannen kom - så det passa i det minste bra at vi fikk hjelp til å skru!
Alle hadde veldig lyst til å prøve den nye vippa, alle utenom Tira 😅
Slalompinnene blei også satt opp, så nå har vi en fin liten bane med forskjellige hinder - til de firbeintes store fornøyelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar