Søndagstur på Vassfaret Natursti

Forrige søndag var det meldt sol og vind, så da passa det bra med en tur til Olsonheimen, tenkte jeg. 

Jeg kjørte inn til Domfet, og satte fra meg bilen på ett lagelig sted. Det hadde knapt vært en eneste bil å se på kjøreturen, og  jeg så ikke tegn til flere enn en eneste molteplukker

Vi begynte på den gamle stien som går ned forbi Domfetsetrene.

 Det var ikke spor ett folk, ei heller dyr på lang tid. 

Der stien møter sjølve Vassfar-stien, var det litt mer tråkk. Det var fint å gå, men veldig vått…

Jeg kom meg tørrskoddd over bekken, men det gjorde ikke Bjørn.

 Bare flaks gjorde at han ikke havna på ryggen uti bekken. Tølle ble en smule bekymra da støvlene ble tømt for vann, men turen fortsatte nedover Fetjastien 😅

Der var det tidvis både tørt og fint å gå, og stien var rydda for vindfall. 

Vi gikk som vanlig runden baklengs 😅

Fossen hørtes godt, men det er vanskelig å se den skikkelig fra stien. Jeg tenkte jeg kunne gå ned for å ta den i bedre øyesyn på tilbaketuren. 

 

Bjørn tar ikke mange bilder, men noen ganger tenker vi det samme i samme øyeblikk. 

Etter omlag 4 km nedover-bakke, flater terrenget ut. Og Olsonheimen dukker opp inni skogen. 

Det er spesielt å komme til denne gamle boplassen, den eneste i Vassfaret som er autentisk og noenlunde godt bevart.

Skogen har vokst seg tett innpå, og det er ikke lengre ett tun i ordets rette forstand. 

Låven ses fra stua,

 men stabburet har forsvunnet bak skog og kratt 

Bygningen står fremdeles. Taket holder tilsynelatende tett,  men stabbene begynner å bli faretruende skakke! 

Vi tok oss en liten matbit, og gjorde oss klare for å begynne på tilbakevegen..

Men dagen var ung, vi skulle ikke fortsette litt til? Våte på beina var vi jo lell, 😅

En skulle hatt høge gummistøvler om en skulle holdt seg tørr over myrene her.

Men det blåste ikke, og temperaturen var helt perfekt 

Så ble det til at vi fortsatte turen forbi øvre Grunntjern. 

….og ned til Vassfar-mølla 

Der var det godt å slenge seg ned ned på den velbrukte «lenestolen» attmed bålplassen.

Den begynner å bli ganske krasafaren, den gamle mølla, men det står kanskje dårligst til med møllestua. 

De nederste stokkene råtner, og taket ser heller ikke helt bra ut lengre. 

Her må det gjøres noe snart, om bygningene skal bestå.

Mølla er ett ynda turmål, og mange har overnatta der inne. Jeg tror jeg hadde hatt problemer med å sove i fosseduren. Den var ganske stri, Grunntjernfossen, som renner mellom øvre og nedre Grunntjern 

- men jeg glemte visst å ta bilde av den denne gangen.

 

Så var det vi som skulle snu, nå som vi var omtrent halvveis… 

Nedre Grunntjern lå så stille - så stille. 

Det gjorde Nevlingen å 😅

Det gikk som det måtte gå 

- tilslutt sto vi nede i myrkanten og manna oss opp før de lange, bratte bakkene opp mot Raudfjell

Ikke følg vårt eksempel, men følg veien til man ser tydelige sti merker. Vi fulgte de gamle blåmerkene, og det var ikke helt enkelt å ta seg fram gjennom nedfall og hogstfelt.

(Jeg antar de fleste går runden motsatt vei, og da er det jo ingen problem) 

Men opp kom vi - skogen er variert og stien er godt merka, og utsikten er bare lekker.  

Da vi nærma oss Raudfjellsetra, møtte vi på ei søye med to lam. Maken til innpåsliten sau har vi knapt opplevd, det var nesten ubehagelig! Ho var ikke sinna, bare fryktelig masete. Lamma var skvetne. Jeg har tenkt på henne etterpå, og håper alt er i orden. Det var som om ho ville si oss noe. 

Ja, og så hadde jeg sagt til Bjørn at vi kunne ta en snarveg uttom Likkistefjell, men det angra jeg fælt på. 

Med gode overtalelsesevner og kvinnelist, greide jeg å lokke ham med meg opp på fjellet. 

Det blåste veldig og han var ikke helt fornøyd😅

Men det blei nå en slags selfie i vinden, for en selfie hører jo med.

Tølle og jeg satte størst pris på utsikten.

På stien fra Likkistefjell og ned mot Domfet, kan man se like inn til Strøslisetra. 

Det er så ubeskrivelig flott her oppe, og Bjørn som aldri hadde gått hele runden,

  var egentlig heldig som fikk oppleve det sammen med oss, syns jeg 😆

Jeg sier det ofte, men det er jo helt sant - det er så innmari fint med vann og blå himmel.

Og himmelen ble blåere og blåere utover dag

Den blåmerka stien lurte oss en gang utpå ei myr. Det lå planker til vi var midt utpå,

 og da vi oppdaga at det ikke var utlagt flere planker - var det for seint å snu 😅  

 

Noen av informasjonstavlene er mer interessante enn andre. Dessverre finns det ikke spor etter vassfarbjørnen lengre. Men man kan kanskje treffe på en og annen bamse, spesielt nå i multetida. 

 Etter nesten 7 timer var vi tilbake til Domfet. 

Skyggene var lange og sola var i ferd med å gå ned over de gamle Domfetsetrene. 

Sekken var tom, og beina var tunge som bly

- men fy søren for en fin runde dette er, og jeg går den gjerne om igjen og om igjen.

Vassfaret natursti begynner egentlig ved parkeringsplassen på Øyvatn. Stien er ca 16 km og har 20 informasjonstavler som beskriver Vassfarets natur, geologi, planteliv, kulturhistorie mm.

Den er godt vedlikeholdt og grei å følge gjennom det sentrale Vassfaret i Flå kommune. 

Naturstien er brødrene Ola og Magne Akervolds fortjeneste

 Den er omtrent 30 år, så har du ikke gått den er det på tide!