Fjelltur til Såta

Forrige helg fikk vi etterlengta besøk.

Jeg hadde lovd å prøve og fikse blå himmel, slik at Tove skulle få det som ho ville når vi dro til fjells.

Men vinden kunne jeg ikke gjøre noe med...

Vi reiste til Hemsedal denne lørdagsmorgen, og tenkte å sjekke forholda ved Skogshorn. Parkeringsplassen var full av biler da vi kom dit, og det blåste så hardt at vi knapt sto på beina!

Nei takke seg til, jeg visste heldigvis om ett bedre sted å bruke dagen på. 

Hemsedal  er omringa av vakre fjell. Noen mer imponerende, brattere og høgere enn andre.

Vi var ikke ensomme i fjellheimen, men her går man ihvertfall ikke i kø,

og det er en av forutsetningene for å få en vellykka tur 

Det var lunt og fint oppover, ikke så veldig bratt heller i begynnelsen!

En liten trekkhund gjør mer nytte for seg enn man skulle tro. 

Det virker både fysisk og  psykisk, nemlig!

Dessuten har Tove og Tølle alltid hatt ett litt spesielt forhold 💕

Plutselig sto det fem reinsdyr og kikka ned på oss. 

Vi fikk ett svare strev med å holde styr på følelser, bikkjebånd og kamera,

 men her er bevis på at det virkelig skjedde 😅

Vi greide å karre oss opp på den taggete fjellryggen, og begynte straks å se oss om etter noen spesielle steiner som skulle være gjemmested for en liten cache. Vi leita både lenge og vel, syntes vi - men fant den ikke. 

Dermed strauk Tove avgårde for å finne en annen som skulle ligge ytterst på stupet. 

Det var selvfølgelig mer etter hennes smak 😅

Vi bruker mobilens gps når vi leiter oss fram etter de riktige koordinatene, og noen ganger virrer den fælt. I følge cachebeskrivelsen skulle vi ikke behøve klatreutstyr for å finne cachen! Hmmm.

 

Hundene og jeg holdt oss litt i bakgrunnen, og lot Tove nyte utfordringen uten forstyrrelser.

Akkurat som jeg tenkte meg, ga ho seg ikke før ho fant den denne gang 😅

Bildene lyver litt - det var ikke akkurat vindstille på fjellet! 

Men vi nøt panoramautsikten mot Skogshorn og de flate stølsviddene mot Gol

Jeg holdt hele tida godt tak i bikkjebånda,  de levde nesten sitt eget liv.

Da loggen var signert, snudde vi og begynte å se oss om etter en lun plass…

Vi slo oss ned i ei dump inntil en fjellvegg, og dro fram nista. 

Livet er ganske all right!

Det var varmt og godt, og en kopp kakao var prikken over i’en.

Plutselig satte Småtassene i gang med ett lurveleven uten like, og tilropa ble besvart med stor glød.

Så titta ei gammel venninne fram i åpent lende, og hundene fikk møtes for første gang.

foto: Ellinor Amalie Rønning

Det var stor stas å møte Wimme!

En aldeles herlig liten fyr, en Border Terrier på to år 

foto Elinor Amalie Rønning

Vi turde selvfølgelig ikke slippe dem her, men Wimme og Findus fant tonen likevel. Tølle var vennlig han også, men han ville bare erte og nappe Wimme i pelsen!😆! -så han ble holdt litt på avstand.

Da møtet var over, pakka vi sekken og gikk for å gjøre ett nytt forsøk på å finne cachen.

Denne gangen ga vi oss ikke før loggen kunne signeres. Samarbeidet fungerte utmerket, og jeg kunne ta hovedæren for denne 😅 

Vi hadde akkurat lagt cachen tilbake på plass, da Ellinor og Wimme dukka opp igjen.  

Vi må prøve å få oss en fjelltur sammen en dag. Eller kanskje prøve den nye fine hundeparken som de har fått  i Ål? Det hadde vært noe 😃

Så ble det «stille» i fjellheimen igjen.

Men vi ville ikke slå oss til her lengre enn nødvendig

Ett øyeblikk var jeg redd Tove hadde blåst ned av Såta.

Det var neimen ikke lett å holde seg på den smale sti!

Vi hadde egentlig utrolig flaks, som slapp unna regn denne dagen.

Vi så at det gikk noen skurer nede i Hemsedal og rundt oss, men vi fikk knapt en dråpe å skrive om.

Men Tove blei stadig blåst av banen 😅

Det var godt å komme ned i smulere farvann.

Nibbi og Skogshorn var akkurat så ugjestmilde som de ser ut, ihvertfall denne dagen.

Men vi hadde ikke lyst til å forlate Såta riktig enda…

Vi fant oss en fin plass med utsikt. 

Forsøket med å ta en selfie ble mislykka, det var ikke mulig å få plassert mobilen stødig i vindværet.

Men disse tre satt jo så fint!

På turen nedover, blei vi passert av den ene etter den andre. 

Stien går langs Fetjaåne. Vi hadde tenkt å ta en dusj i den største fossen, men siden den var opptatt av noen danske damer, fortsatte vi videre og nøyde oss med å beundre det reine, grønne fjellvatnet.

Det er flere idylliske kulper nedover.

Vi får nok ta turen tilbake hit igjen en varm sommerdag.

 Neste sommer, kanskje. 

Tenk om vi får en slik sommer igjen...

 

Jeg måtte ta med Tove opp til stølen til Gommo som ligger så fint til under Skogshorn.

  Det finns knapt ett finere sted enn Løkjistølan 💓

Vi avslutta Hemsedalsturen som seg hør og bør med middag på Kinarestauranten på Ulsåk. Maten var så sterk, at vi svetta mer mens vi spiste enn vi hadde gjort på fjellet. 😅

 Men desserten...

Tove rakk å blogge før meg denne gangen også, gitt! Ta en titt og se hennes gjenfortelling av turen.

 Vi er enige om det meste 😉 https://lapp-is.blogspot.com/2024/08/sata-i-hemsedal.html